Krigen og alliansepolitikkens brutale logikk

https://open.spotify.com/embed/episode/4irv2jFylSKXYlB3c5mwX4?si=rBcVguIJS1CD-xf-C3Y9dw&utm_source=oembed

Våre lederes fremste oppgave er å forhindre at krigen kommer hit? Og hvis den kommer hit, må de sørge for at den blir kjempet på våre, og ikke på våre fienders eller våre venners premisser.

Det siste er ikke minst viktig, men en problem­stilling få i de forsvars- og sikkerhets­politiske fagmiljøene i er opptatt av. Men dét bør de. For det norske er redusert til en brøkdel. I dag er norsk totalt avhengig av våre allierte, dvs. av USA.

Regjeringen Støre skriver i en pressemelding 14. mars at den vil øke forsvars­bevilgningen til 2 % av BNP «allerede inneværende år». Det er langt på overtid. Det er ti år etter -toppmøtet i Wales og vedtak om samme i 2014.

Inntil nå har ingen norsk regjering fulgt vedtaket. I Norge har vi, tvert om, latt Forsvaret forvitre. Det innebærer brudd ikke bare på NATO-vedtaket og NATOs artikkel 3, men mer alvorlig på FN-charteret og folkeretten allment.

Regjeringen underslår to ting:

Det skjerpede sikkerhets­bildet i har ikke inntruffet over natten. Det er resultat av en lenge varslet utvikling. har rustet ensidig opp siden 2002. I 2008 invaderte Russland Georgia og i 2014 Krim-halvøya.

Og regjeringen underslår at det tar tid å bygge forsvar. Mye lengre tid enn det tok å rive det ned.

Det tar år å produsere, anskaffe og sette forsvars­materiell i drift. Når alle ønsker å kjøpe, vil prisene gå opp. Og det kan fort hende at det ikke blir noe å få fatt i. Det tar år å trene opp mannskap. Før de kalles inn, må det være anlegg, husvære, mat og toalettpapir til alle. Trivielt, men sant! Og å lede menn i strid er krevende. Det tar år å lære opp en god sersjant, tyve år for å få frem en god bataljons- eller skipssjef.

Å bygge gode fagmiljø for analyse og strategisk kompetanse tar generasjoner. Dette avhenger av landets rådende kultur, av sosiale og politiske og ikke bare «rent militære» forhold.

Nå skal vi omsider ruste opp, men mot «gamle fiender». Vi har opplevd flere kriger i vår moderne historie. Vi har kjempet mot briter, svensker og tyskere, og i den senere tid har vi deltatt i flere inter­nasjonale «straffe­ekspedisjoner» til fjerne strøk.

Vi har aldri ført krig mot russerne. Dét blir eventuelt en ny erfaring.

Som noe nytt har vi også fått naboer som formelle allierte i NATO. Men foreløpig er diskusjonen omtrent fraværende med hensyn til hvordan vi skal orientere oss i en allianse og et landskap i rask endring. Det er betenkelig når krigen raser rett utenfor vår egen stuedør.

Dermed blir det viktig å holde tann for tunge. Hele Norden i NATO kan innebære et tettere forsvars­samarbeid og økt vernekraft. Det kan også innebære at hele Norden i større grad tar form som USAs fremskutte militære perimeter. Det øker i så fall faren for å bli dratt inn i en krig mellom stormaktene.

Som en del av styrkingen av nordflanken i NATO er det nå gjort avtaler med USA om å etablere 47 amerikanske baser i Norden: 15 i Finland, 17 i , 12 i Norge og 3 i Danmark. Liknende avtaler er gjort med de tre baltiske landene.

Disse avtalene understreker nordflankens sentrale rolle i en eventuell fremtidig konfrontasjon mellom Russland og USA.

Tilsvarende fører det for Russlands vedkommende til redusert strategisk dybde, redusert varslingstid og økt eksponering i tilfellet et eventuelt overraskelses­angrep. Det forrykker kjerne­våpen­balansen.

Sett fra den andre siden av gjerdet anses antakelig den endrede geopolitiske situasjonen på nordflanken ikke vesens­forskjellig fra de russiske innsigelsene mot Ukrainas NATO-medlemskap på sørflanken.

Avstanden fra Kiev til Moskva er 872 kilometer. Avstanden fra Helsinki til Moskva er til sammenlikning 808 kilometer. Og avstanden fra Helsinki til St. Petersburg er bare 299 kilometer.

Frykten for amerikanske baser med langt­rekkende våpen tett opp mot den russiske grensen er, som kjent, den erklærte hoved­årsaken til den russiske invasjonen i .

Den økte amerikanske tilstede­værelsen innebærer, sammen med NATO-medlemskap for Sverige og Finland, en sterkere buffer mot Russland. Men USAs økte nærvær øker samtidig spenningen og faren for stormakts­konfrontasjon i vårt eget nærområde.

Og om vi ikke ruster opp eget forsvar tilstrekkelig, vil det norske, svenske og danske forsvaret raskt bli redusert til marginale hjelpe­styrker og tilbydere av logistikk. I så fall vil det, om krigen skulle komme hit, bli stormaktene alene som avgjør hva som skal bli igjen av Norden den dag det hele er over.

Om vi skal håndtere disse utfordringene effektivt, forutsetter det grundig analyse og forståelse av det fenno­skandinaviske roms geostrategiske betydning for de stridende stormakter.

Fennoskandia er enormt, variert, omgitt av «vanngraver» på nesten alle kanter, og – bortsett fra en håndfull byer og regioner – nesten folketomt. Super­soniske krysser­missiler kan ødelegge befolknings­sentra og kritisk militær og sivil infra­struktur på noen timer.

Det er en geografi som er krevende å forsvare, og en geografi som for en fiende er ressurs­krevende å holde over tid uten å bli utsatt for utmattende overstretch.

Men for å forsvare oss vel og utnytte topografiens fordeler, forutsetter det at vi forstår våre venner så vel som våre fiender, og at vi er i stand til å utvikle en allianse­strategi som også ivaretar nasjonale interesser.

Våre interesser vil ikke i ett og alt være sammen­fallende med våre alliertes. På mange områder vil vi ha kontrære interesser. De vil først og fremst være knyttet til kommando­forhold og krigføring på eget territorium.

Og det forutsetter ikke minst et forsvar med en innretning som tar høyde både for den militær­teknologiske utvikling og de geopolitiske realiteter. Det må ha et volum stort nok til å forhindre stormakts­konfrontasjon på eget territorium og sørge for at krigen blir ført på egne og ikke på andres premisser, om den likevel skulle komme hit.

I utsatte omgivelser preget av konkurrerende stormakter blir det viktig å markere eget territorium og vilje til å forsvare dette uansett hvor krenkelsen måtte komme fra. Allianse­tilknytninger må derfor alltid komme i tillegg til, og ikke i stedet for, egen forsvarsevne.

En alliansepolitikk uten et sterkt nasjonalt forsvar kan vise seg like fatalt som nøytralitets­politikk uten evne til å håndheve nøytraliteten. Det fikk vi smertelig erfare i 1940.

Share this:

https://widgets.wp.com/likes/index.html?ver=202402081217#blog_id=106635476&post_id=4453&origin=alternativtforum.wordpress.com&obj_id=106635476-4453-65f95fa961fdc&domain=alter-nativt-forum.com

Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.

Du vil kanskje også like

Mer fra forfatter

+ There are no comments

Add yours

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.