Selvsagt er fugleforskere – ornitologer – nå blitt opptatt av fugledøden. Er fugleinfluensa hele forklaringen? Hvordan skal de gå fram for å sjekke om mikrobølgene har skylda? Noen spør meg om hva man skal se etter.
Å kartlegge virkninger av miljøgifter er vanskelig. Her får du litt generell kunnskap om hvorfor det er så komplisert, og litt om forskningsmetoder og om kriterier og kilder man kan bruke for å få svar på årsakene til fugledøden.
Jeg har skrevet om fugledøden og elektromagnetiske felt (EMF) i en rekke bloggposter. Og jeg har ventet på at ornitologer skal interessere seg for forskningen på feltet og sjekke ut om den kan ha noe for seg.
Her er en epost jeg fikk her om dagen:
Hei, Det er etter hvert flere som observerer at fugler oppfører seg merkelig samt at det er mange fugler som dør. Fugleinfluensa får (som vanlig) skylda og det er ikke så stor vilje til å se etter andre årsaker til dette. Jeg vet om flere som er interessert i å gjøre undersøkelser nå. Jeg har høyst relevant universitetsutdanning, men jeg vet ikke hva man bør se etter hos disse dyrene dersom skader skyldes stråling. Vet du om det finnes noen metoder for å påvise at skadene på fugler skyldes EMF? Kan man f. eks. finne spesifikke parametere i blodet på dyrene som viser at de har vært utsatt for skadelig stråling?
Jeg er verken medisiner eller biolog og kan svært lite om fugler. Men jeg kan jo etter hvert en del om elektromagnetisk stråling, helse og biologi. Og jeg kan en del generelt om forskningsmetode.
Mitt svar kan derfor være interessant for flere. Det ble derfor til denne bloggposten og litt mer omstendelig og grunnleggende enn nødvendig for fagfolk. Men også de kan ha behov for slike overblikk i blant. Dessuten inneholder mitt svar en del referanser som fagfolkene innen biologifagene kan ha stor nytte av.
Hvorfor er det så vanskelig å finne ut av?
Miljøstressorer fins det mange av, og mange påvirker de samme grunnleggende biologiske mekanismene. Når det er grunnleggende mekanismer som påvirkes, kan det gi svært varierte utslag lenger ute i årsaksrekkene. Samme miljøstressor kan dermed gi høyst ulike utslag, og de samme symptomene kan ha høyst ulike miljøstressorer som sin første årsak. Eller virkningen kan skyldes en kombinasjon av flere miljøstressorer, og det er nok heller regelen enn unntaket.
Å kartlegge og måle miksen av miljøstressorer lar seg gjerne heller ikke gjøre i etterkant i en praktisk situasjon, når fuglene først ligger der. For noen av miljøstressorene er flyktige, som f.eks. mikrobølget stråling.
Heller ikke lar det seg alltid gjøre å avgjøre hvilken miks som er mest skadelig eller i hvilke konsentrasjoner. Og det skal ikke mange miljøstressorer til i et eksperiment før antallet mulige kombinasjoner blir uoverkommelig selv i laboratoriets forenklede virkelighet. Tenk bare på hvor mange kombinasjoner man kan få av fem ulike miljøstressorer som hver kan doseres i – la oss si – 10 ulike mengder!
Det fins i prinsippet to enkle vitenskapelige løsninger på dette problemet, og en som er særdeles vanskelig. (Kanskje noen flere, men det er ikke viktig.) De tre egner seg i ulik grad til å undersøke årsaker til fugledøden. Å gjennomgå dem gir bedre forståelse og enkelte enkle tips om hvordan man kan gå fram når man skal undersøke slikt.
Miljømedisinernes metodikk
Miljømedisinerne (og mange som jobber med “alternativ medisin”) ber gjerne pasientene fjerne / unngå alt av miljøstressorer som kan tenkes å påvirke dem, og så se om det hjelper. Hjelper det, kan man forsiktig gjeninnføre én etter én av dem til man ser hvilken man reagerer på, eller når den samlede belastningen ble for høy.
Slik finner legen og pasienten ut hva som var svaret – eller svarene, og dermed hva man skal unngå. I tillegg forsøker miljømedisineren å styrke pasientens motstandskraft gjennom ulike tiltak (kosthold, mosjon, osv.).
(For et eksempel på en slik metodikk, se min bloggpost 20.01.2016, der jeg har oversatt et konsensusdokument for tyske og østerrikske miljømedisinere og deres foreninger.)
Denne metoden nytter ikke når man har å gjøre med fuglefjell som dør. Men “eliminasjonsmetoden” er generelt nyttig: Man kan sammenlikne situasjoner der det mangler – eller er lite av – ulike miljøstressorer, og så se hvilke miljøstressorer som mangler der symptomene også mangler. Slik kommer man på sporet etter hva som kan være relevante miljøstressorer.
Dette bringer oss til neste metode:
Statistiske korrelasjonsanalyser
I statistiske undersøkelser velger man ut ett eller flere tilfeldige eller systematiske utsnitt av en befolkning, f.eks. av en fugleart, og kartlegger alt man kan tenke seg påvirker det man vil undersøke, her: årsaker til fugledøden. Logikken er enkel, men arbeidet kan være svært omfattende og komplisert. Og man teller og beregner for å finne mønstrene i tallmaterialet.
Svaret kommer i form av samvariasjoner, eller statistiske korrelasjoner, av typen “jo mindre lodde i havet, jo mer fugledød”, eller mer sammensatt “fugler med fugleinfluensavirus og lite tilgang på lodde, har høyere forekomst av fugledød enn fugler med samme virus men bedre tilgang på lodde”. Ut av dette kan man så tolke årsaksbildet: f. eks. “Både tilgang på lodde og forekomsten av fugleinfluensavirus har stor betydning for dødsraten.”, og eventuelt tallfeste det med et passende antall desimaler.
Finner man bare delvise samsvar, tyder det på at årsaksbildet er mer komplisert og at det fins andre miljøstressorer i sving, eventuelt at disse ligger bak og påvirker de miljøstressorene man har undersøkt utfra: F. eks. – for bare å fantasere litt – kunne det tenkes at støyen fra en militærøvelse påvirket immunsystemet slik at fuglene ble mer mottakelige for fugleinfluensaviruset i en bestemt periode i et bestemt område. (Det ville i så fall kunne sjekkes ved å sammenlikne fugledød i ulike områder, dersom bare andre faktorer var like nok og fuglene ikke flytter for mye på seg og støyen ikke påvirker over for lang avstand.)
Statistikkens svar blir ikke bedre enn modellen bak
Om man får noe vettugt ut av statistiske korrelasjonsanalyser, avhenger helt og holdent av hva man kartlegger og om man har en realistisk modell å analysere tallene utfra. Man kartlegger jo normalt bare de faktorene man har tro på har en virkning. Og hva man tror har en virkning, avhenger av hva man har lært noe om:
F.eks. har man i Norge til nå – så langt jeg har fått med meg – ikke kartlagt fugledøden utfra eksponering for skipsradarer, militære radaranlegg, 2G-, 3G-, 4G, eller 5G-master, vindturbiner, eller utfra når det kom endringer i slike anlegg.
Om man hadde gjort det og fant samsvar, ville det gitt en helt ny og nyttig forståelse i norske forskningsmiljøer, hva enten strålingen kunne forklare, i statistisk forstand, fem, ti, femten eller femti prosent av fugledøden.
Å tolke svarene krever innsikt og upartiskhet
Det ville garantert også bli strid om resultatet – fordi så mange andre miljøstressorer kunne tenkes å ha en påvirkning og ville være vanskelige eller umulige å ha gode kartlegginger av, og fordi så sterke interesser er knyttet til svaret.
Og dessuten: Hva burde kartlegges i en slik undersøkelse? Er det selve eksponeringsnivået som bør måles? Er det endringen i eksponeringsnivå? Eller er det forekomsten, eller endringen i forekomsten, av brå og sterke ELF – ekstremt lavfrekvente pulser – som jo inngår i all digital radiokommunikasjon og som stadig blir kraftigere for hver ny teknisk generasjon? Og hvor mye har egentlig avstanden fra senderen å si?
Stramme statistiske analyser som gjøres uten den bakgrunnskunnskapen som gjør at man leter etter de rette tingene, gir fort villedende svar og kan virke direkte fordummende og være helt borti tåka, med to desimaler. Statistisk metode har altså sine svakheter, den også, og vi fristes til å stole på den mer enn rimelig er.
For eksempel fins det flere undersøkelser som ikke finner sammenhenger mellom eksponeringens styrke og biologisk respons, ganske enkelt fordi det ikke er noen slik sammenheng for de undersøkte styrkene så lenge signalet ikke er pulset. Men er det pulset, er virkningen der nærmest uavhengig av hvor svakt signalet er.
I stedet for å ta presist og grundig feil ved å bygge på slike undersøkelser, kan det faktisk være et bedre datagrunnlag i de mange spredte og usystematiske observasjonene rundt i verden av fugler som dør plutselig i parker der det settes opp mobilmaster, faller ned fra himmelen kort etter at det er satt opp en 5G-mast, eller trekker seg unna bykjerner i takt med utbyggingen av trådløst.
Felles for disse historiene som stadig dukker opp, er at ved undersøkelser hos veterinærer av slike fugler finner man stort sett ingenting annet enn tegn på stress og man mangler systematiske data om tid, sted og eksponeringsnivå. Historiene i mediene blir dermed at ingen årsak er funnet som gir holdepunkter for noen bestemt årsak, og at slikt anekdotisk materiale er uinteressant som kunnskapsgrunnlag.
I fag som er vant med slike komplekse situasjoner der man ikke har kontroll over faktorene, f.eks. i sosialantropologi, bruker man nærmest bare anekdotisk materiale, og bearbeider det så kanskje etter kvasistatistiske eller kvalitative metoder: Man slakker av på kravet til strenge statistiske/matematiske bevis og årsakstolkninger for å få bedre grep om virkeligheten. Man beskriver og systematiserer i beskrivende form, og gir bare ganske enkel statistisk informasjon.
En rekke eksempler på slike kvalitative beskrivelser av virkninger på mennesker og dyr – og av fugledød – gjennom 150 år siden telegrafen og ikke minst ved oppstart av nye store radar- og mobilsystemer finner man i Arthur Firstenbergs bok Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet (2018, 3. opplag: 2020. Siden 2022 kun til salgs HER).
Et annet godt eksempel på en slik samling av observasjoner fra mange land, og som knytter fugledøden til nye mobilmaster, kommer også fra Arthur Firstenberg: Det er hans artikkel “Himmelen faller! Himmelen faller!”, som henspiller på historien om den lille kyllingen som ikke ble hørt fordi den advarte så mye. Du finner Firstenbergs beskrivelse av en rekke tilfeller av fugledød i min bloggost 03.08.2022. Den faller åpenbart igjennom som statistisk analyse, men identifiserer like åpenbart en samvariasjon som ikke er til å komme bort fra: Mobilmastene skaper fugledød.
Statistiske undersøkelser kartlegger samvariasjon, og så antar man at sterk samvariasjon innebærer en årsakssammenheng. Men det er bare en antakelse. Dermed er vi kommet til den tredje metoden:
Kartlegging av fysiske og biologiske årsakskjeder
Vet du om det finnes noen metoder for å påvise at skadene på fugler skyldes EMF? Kan man f. eks. finne spesifikke parametere i blodet på dyrene som viser at de har vært utsatt for skadelig stråling?
Den som stilte meg dette spørsmålet, ønsker seg nok helst at man kan påvise en sammenhengende årsaksrekke fra miljøstressoren til en biologisk virkning som entydig kan knyttes til miljøstressoren. Det er den “mekanistiske” idealsituasjonen: “Årsak A fører til virkning B.” Eller altså: “Eksponering for X mengde stråling fører til virkning type Y.”
Det fins en del slike svar, men de er kanskje ikke så nyttige for den som vil undersøke fugledøden:
F.eks. gjennomgår Magda Havas forskning som viser ganske direkte sammenhenger mellom eksponering og harehjerte eller andre påvirkninger av puls. (Se Havas 2021, som du finner på norsk HER.) Men om man finner spor av dette på døde fugler er en annen sak. Der ligger svaret kanskje litt lenger nede i sitatet fra EUROPAEM-retningslinjene.
Havas viser i samme artikkel også hvordan røde blodlegemer klumper seg ved påvirkninger fra EMF. Dermed skapes det små blodpropper. Kanskje det er en interessant indikator, men den er slett ikke et særkjenne ved eksponering for elektromagnetiske felt.
Dette er generelle mønstre som er gjennomgående for alle eller mange av dem som blir testet. Til dette kommer alle enkelthistoriene fra dem som uforvarende gang på gang har merket hvordan de blir påvirket av elektromagnetiske felt – men ulike personer gjerne av ulike felt. Hvordan slike individuelt ulike reaksjonsmønstre oppstår, har man ingen forklaring på, men man ser godt at de fins. Om de gjelder for fugler, kan vi gå ut fra, men får nok ikke verifisert.
Elektromagnetiske felt er dessuten for komplekse og for lite utforsket til at det er mulig å gi slike svar på slike spørsmål som “Fører Årsak A til Virkning B?”. For hva er egentlig “Årsak A”? Er det styrken, pulstakten, eller noe annet? Man kan ofte angi funn av statistiske sammenhenger, men man vet ikke nok til å påvise årsaksrekkene rent fysisk eller kjemisk.
Også biologien er fryktelig kompleks. I boka til biologen Kim Horsevad – Kortlægning af Bioreaktivitet for Mikrobølger i nontermiske Intensiteter (Saxo, 2015, kan bestilles fra Akademika) – dokumenteres det over hundre ulike mekanismer, altså årsaksveier for hvordan elektromagnetiske felt påvirker biologien. Dermed sier det seg selv av elektromagnetiske felt kan slå ut i biologien på svært mange ulike vis.
Biologien er heller ikke slik at dersom man overhodet har vært eksponert for elektromagnetiske felt over en viss terskel, har det avsatt et bestemt spor i oss. (Retningslinjene fra ICNIRP bygger på en slik påviselig skadeterskel, men finner den bare når eksponeringen er sterk nok til å gi varmeskader på vev.)
Derimot fins det påvisninger i fleng av virkninger når vi hever blikket og ser litt større på det. Da finner man igjen visse klynger av symptomer på gruppenivå hos mennesker som er blitt eksponert. Mange av dem er subjektive – som tanketåke, synsforstyrrelser, hodepine, utmattethet, søvnforstyrrelse, utslett, leddsmerter… – og neppe så lett å kjenne igjen hos fugler.
Andre symptomer er altså mer fysiske og kan identifiseres f. eks. med blodprøver. Men de er fortsatt “diffuse”: De kan skyldes mange årsaker, og er altså ikke noen sikre indikasjoner.
En omtale av prøver som bidrar til å identifisere helsevirkninger fra EMF fins likefullt i retningslinjene fra den europeiske miljømedisinerorganisasjonen EUROPAEM:
– Stress-reaksjoner er det man skal se etter
EUROPAEM-retningslinjene 2016 er den europeiske miljømedisinerforeningens forslag til grenseverdier. Du kan laste den ned HER. Dette er retningslinjer for mennesker, men de generelle forklaringene kan antakelig i stor grad overføres på andre arter. På side 15 heter det under “Medicinske undersøgelser og resultater”:
Vi har endnu ikke nogen kliniske resultater, der er specifikke for EMF, hvilket gør diagnostcering og differentialdiagnosticering til en betydelig udfordring.
En metode, som har vist sig brugbar, er at anvende stress-associererede resultater til diagnosticering og opfølgning og at evaluere dem synoptisk. Som det første trin må basale diagnostiske tests gennemføres, efterfulgt af opmålinger af EMF eksponering som trin to. Kernediagnosen bør fokusere på undersøgelser af nitrogenoxid produktion (nitrotyrosin), mitokondriopati (intracellulær ATP), oxidativ stress-lipid peroxidation (MDA-LDL), inflammation [TNF-alfa, IFN-gamma-inducerbart protein 10 (IP-10), IL-1b, histamin] og melatoninstatus (24 timers urinmelatonin/kreatinin-ratio).
I mangel av klare indikatorer er det altså stress-symptomer man anbefales å lete etter. De kan avleses i stresset situasjon, og antakelig kan en del av dem finnes igjen selv om fuglen er død. Slikt vet vel veterinærer noe om, og ikke jeg.
Hill-kriteriene for årsaksforhold
Men hvordan skal man så sjekke om stress-symptomene kan knyttes til eksponering for mikrobølger (eller deres ELF-komponenter) og ikke noe helt annet?
Her fins det faktisk en enkel, god og praktisk metode som har stått seg i 60 år: Hill-kriteriene (Hill 1965). De har den fordelen at de gir rom for vurderinger og ikke stiller umulige krav til forskningsmaterialet. I stedet består de av et sett vurderingskriterier som gir et godt grunnlag for å bestemme om man står overfor et årsaksforhold eller ikke.
Man får ingen sannsynlighetsberegninger (signifikansnivåer) i prosent eller på en skala fra null til én, men foretar selv en kvalitativ vurdering av sammenhengen. Og den kan man gjøre på alt slags materiale, fra kliniske observasjoner via statistisk og anekdotisk materiale til biofysiske analyser.
Kort fortalt vurderer man om det foreligger en årsakssammenheng utfra de følgende ni spørsmålene. Ingen av dem angir nødvendige eller tilstrekkelige betingelser:
- Hvor sterk er sammenhengen?
- Hvor gjennomgående er den blant ulike personer og situasjoner?
- Hvor spesifikk er den mht. tid og sted og situasjon eller andre faktorer?
- Tidsrekkefølgen: Hva kommer først, og hvor konsekvent kommer det først? Hva kommer etter, og hvor konsekvent kommer det etter?
- Fins det en biologisk gradient, altså en dose-respons-sammenheng slik at når dosen økes, så øker responsen?
- Er sammenhengen plausibel? Altså: passer den med slik vi antar at det må være? (Her understreker Hill at dette kan slett ikke være noe krav, men bare en ekstra styrke.)
- Koherens: Henger årsaksforklaringen sammen med annet vi kjenner til, eller er den i motstrid?
- Kan sammenhengen påvises eksperimentelt?
- Analogi: Fins det paralleller vi kan trekke til andre liknende sammenhenger?
Hva kommer man til om man bruker Hill-kriteriene?
På en konferanse i Oslo 2017 holdt den verdenskjente kreftforskeren Lennart Hardell ved Universitetssykehuset i Örebro et meget vektig foredrag om EMF som miljøgift. Hardell demonstrerte tydelig og klart at trådløs radiokommunikasjon fra mobiler tilfredsstiller alle Hill-kriteriene, og derfor er å regne som en miljøgift.
Hardells materiale baserer seg i hovedsak på mennesker. Men det meste av forskningen på biologiske virkninger foregår på dyr. Det fins neppe noen grunn til å anta at de generelle biologiske mekanismene ikke skulle virke på fugler. Siden fugler har raskere stoffskifte enn mennesker, kan vi antakelig gå ut fra at de virker langt raskere.
Den store oversikten
Det fins en omfattende vitenskapelig produksjon på virkninger på villdyr – og villfugl – fra elektromagnetiske felt, fra høyspentmaster til kringkastingstårn og mobilmaster og WiFi.
I den store “Bibelen” (Panagopoulos et al 2023, se omtale i bloggpost 24.02.2023) om en av de mange mekanismene, den som som starter ved å forstyrre cellemembranenes kalsiumkanaler og utløser oksidativt stress med alt hva som dermed gjøres mulig av symptomer, gir Alfonso Balmori en storslått oversikt: “Effects of Man-made and Especially Wireless Communication Electromagnetic Fields on Wildlife”.
Balmori har jobbet med temaet i en årrekke, først og fremst med fugl. Referanselisten er på 15 tettskrevne sider med liten skrift. Det er bare å ta for seg: Her finner norske ornitologer “all you can eat” og mer til, og helt sikkert en rekke funn de kan bruke som indikasjoner i sine undersøkelser.
Åpenbare sammenhenger, vanskelig bevisføring
Om sammenhengene mellom fugledøden langs norskekysten og mikrobølget stråling er så sterk som mange gjerne vil tro, lar det seg påvise?
At det er en sammenheng, virker åpenbart i mange tilfeller, for eksempel nær GLOBUS-radaren i Vadsø og steder langs kysten der mobilmaster nylig er kommet opp. At elektromagnetisk stråling derimot skulle være eneste eller den altoverskyggende årsak, er kanskje tenkelig noen steder, men høyst usannsynlig andre steder. Det er lett å anta at flere miljøstressorer – herunder fugleinfluensa – kan virke sammen, at de kan forsterke hverandre, og at vektfordelingen blant dem varierer i tid og sted.
Om sammenhengen lar seg påvise i det hele tatt, avhenger av kravene man setter til undersøkelsesmetoder og hvor strenge beviskriterier som legges til grunn. Med rimelige valg er jeg sikker på hva svaret vil bli i en del sammenhenger, men slett ikke i alle.
Det spennende blir først og fremst hvilke konklusjoner DSA og bransjen vil trekke, og hvordan de vil argumentere for at funnene av virkninger – der de påvises – ikke skal vektlegges.
Einar Flydal, den 1. august 2023
EFlydal-20230801-Dor-fuglene-av-mikrobolger-Hvordan-sjekke.pdf
Referanser
Balmori, Alfonso. “Effects of Man-made and Especially Wireless Communication Electromagnetic Fields on Wildlife”, 2023, i Panagopoulos et al. 2023.
EUROPAEM-retningslinjene: Full tittel er: Igor Belyaev, Amy Dean, Horst Eger, Gerhard Hubmann, Reinhold Jandrisovits, Markus Kern, Michael Kundi, Hanns Moshammer, Piero Lercher, Kurt Müller, Gerd Oberfeld, Peter Ohnsorge, Peter Pelzmann, Claus Scheingraber og Roby Thill: EUROPAEM EMF-retningslinjer 2016 for forebyggelse, diagnosticering og behandling af EMF-relaterede helbredsproblemer og sygdomme. (Originalens referanse: Rev Environ Health. 2016 Sep 1;31(3):363-97. doi: 10.1515/reveh-2016-0011)
Firstenberg, Arthur. Den usynlige regnbuen – Historien om elektrisiteten og livet (2018, 3. opplag: 2020. Siden 2022 kun til salgs HER).
Havas, Magda. Stråling fra trådløs teknologi påvirker blodet, hjertet og det autonome nervesystemet, PDF, 2021, Originaltittel: Havas M. Radiation from wireless technology affects the blood, the heart, and the autonomic nervous system. Rev Environ Health. 2013;28(2-3):75-84. doi: 10.1515/reveh-2013-0004. PMID: 24192494. (lastes ned HER)
Hill A. B. The environment and disease: association or causation? Journal of the Royal Society of Medicine. 1965;58(5):295–300. doi: 10.1177/003591576505800503
Horsevad, Kim. Kortlægning af Bioreaktivitet for Mikrobølger i nontermiske Intensiteter (Saxo, 2015, kan bestilles fra Akademika)
Panagopoulos DJ (Ed.). (Dec 30, 2022). Electromagnetic Fields of Wireless Communications: Biological and Health Effects (1st ed.). CRC Press. doi: 10.1201/9781003201052.Kategorier: artikkel Stikkord: 5G, emf, fugledød, fugleinfluensa, fuglevirus, kringkasting, måker, mikrobølger, radar, stråling
+ There are no comments
Add yours