«Mamma Karasjok» og Anna i Makkvatnet – to samiske krigshelter

Under andre verdenskrig risikerte hundrevis av vanlige folk livet for å redde flyktninger fra . Mange av hjelperne var samer. I Hamarøy i Nordland førte Anna Pedersdatter, kalt Anna i Makkvatnet, mange flyktninger i skjul over fjella mot . I Karasjok ga Kirsten Svineng matpakker i skjul til utsultede jugoslaviske krigsfanger. Fangene kalte henne Mamma Karasjok. 

Skrevet av: Trine Rogg Korsvik, 2021.

Det var dødsstraff for å hjelpe flyktninger og krigsfanger under andre verdenskrig. De som hjalp, satte sitt eget liv i fare. Både tyske okkupanter og norske nazister var etter dem.

Anna i Makkvatnet (1883–1969), eller Suoksavuome Anna som hun ble kalt på samisk, var eneboer på en liten gård langt ute i ødemarka i Hamarøy. Hun ble en del av et nettverk av samiske grenseloser som hjalp flyktninger over til Sverige i det området der er på det smaleste, Tysfjord, der det krydde av tyske soldater med ordre om å drepe dem som hjalp flyktningene.

Kirsten Svineng (1891–1980) satte på sin side livet på spill ved å gi mat til jugoslaviske krigsfanger bak ryggen på nådeløse fangevoktere. Hun var en av mange hjelpere i Karasjok som tok store sjanser for å berge livet til krigsfangene ved å gi dem mat og omtanke.

SAMISKE KRIGSHELTER

Anna i Makkvatnet og “Mamma Karasjok” var langt fra de eneste samiske kvinnene som gjorde heltedåder under andre verdenskrig. Her er to andre kvinnelige krigshelter fra det sørsamiske området:

Elen Anna Stenfjell fra Sul i Verdal i Trøndelag var en mester på ski og reddet mange flyktninger fra nazistene ved å følge dem over fjellet mot Sverige. I området herjet den beryktede trønderske nazistiske Rinnan-banden som var kjent for angiveri og tortur av norske motstandsfolk. En gang skjulte Elen Anna Stenfjell en flyktning under madrassen mens hun selv lå på den.

Eva Middagsfjäll fra Gröndalen i Härjedalen, på svensk side innafor Røros, tok imot sultne og forfrosne flyktninger som hadde kommet over til Sverige. De fleste flyktningene var norske, men det var også dansker og nederlendere, samt russiske og jugoslaviske krigsfanger blant dem. Selv om Sverige var nøytralt under krigen, var det farlig å hjelpe flyktningene der også fordi svenske nazister var etter hjelperne. Eva Middagsfjäll mottok kong Haakon VIIs Frihetsmedalje på sin 70-årsdag som takk for å ha hjulpet flyktninger over grensa.

Kilde: Leif Braseth: Samer sør for midnattssola. Sørsamenes historie, kultur og levemåte. Bergen: Fagbokforlaget, 2014, s. 403-406.Åpne / lukke

Både Anna og Kirsten var kjent som usedvanlig snille, hjelpsomme og modige kvinner i deres lokalsamfunn. Ingen av dem gifta seg eller fikk barn, begge levde lenge, og deres uselviske omsorg kom hele lokalsamfunnet til gode.

Mens Annas innsats under andre verdenskrig ikke fikk særlig oppmerksomhet før lenge etter at hun var død, mottok Kirsten Jugoslavias høyeste utmerkelse av president Josip Broz Tito. I 1957 ble hun som en av flere norske krigshelter invitert som æresgjest til Jugoslavia. Og noen år etter, i 1965, traff hun Tito igjen da han var på statsbesøk i Norge.

La oss se nærmere på disse to kvinnenes oppvekst og yrkesliv før de ble krigshelter.

Anna i Makkvatnets liv før krigen

Anna Petrina Karolina Pedersdatter, eller Anna i Makkvatnet som hun ble kalt i Tysfjord, ble født i 1883 på gården Salhus i Nordfold. I kirkeboka er Anna registrert som “uekte” barn fordi foreldrene ikke var gift.

Opplysningene om Anna er spredd i forskjellige kilder, blant annet i bygdebøker og avisartikler om Annas innsats under krigen, og opplysningene er ikke alltid samstemte. En av de viktigste kildene er et intervju som ble gjort med søsterdatteren til Anna, Magda Eliassen, i 2009 (Soleim, Nergård og Andersen 2015). 

Anna i Makkvatnet hogger ved på gården. Bildet er som de andre bildene av Anna hentet fra Facebook-siden til prosjektgruppa Suoksavuome Anna / Anna i Makkvatnet, som formidler historien om Anna, og lånt med tillatelse.Foto: Privat

Anna var eldst i en søskenflokk på sju. En av onklene hennes var den berømte bjørnejegeren Jo i Makkvatnet (Fygle 1991: 521).

Da Anna var liten flytta familien hennes til gården Makkvatnet i Hamarøy. Familien eide ikke jord, men fikk dyrke poteter på en liten åkerlapp. De hadde noen husdyr og høstet i utmarka.

Faren da Anna var ni år gammel. Da hun var 16 år, fikk mora tuberkulose og døde. Søskenflokken ble splittet og satt bort til forskjellige gårder. Anna kom til gården Kråkmo, der hun tjente hos en familie de neste 16 årene.

Anna og Hamsun

Kråkmo var kjent som den siste bebodde gården på Hamarøy før fjellovergangen til Mørsvik, og fungerte som gjestehus for reisende over fjellet og turister. Den mest kjente turisten som huserte på Kråkmo, var den berømte forfatteren Knut Hamsun. I 1913 oppholdt han seg på den avsidesliggende gården, der han leide en egen skrivestue for å få ro til å skrive.

Den berømte forfatteren Knut Hamsun oppholdt seg på gården Kråkmo, der Anna var tjenestejente, i 1913. Anna var hans turistfører på fjellturer. Ved en skjebnens ironi ble Hamsun seinere nazist. Her er Hamsun fotografert i Bodø i 1913, da han arbeidet med boka Markens grøde, som han i 1920 fikk nobelprisen i litteratur for.Foto: Anders Beer WilseEier: Norsk Teknisk Museum

I fortellingene om Anna framheves det ofte at hun var den eneste som fikk komme inn i skrivestua til den eksentriske Hamsun for å rydde. Og at Anna fulgte den aldrende forfatteren på fjellturer. Om Hamsun skal Anna ha sagt at han “stort sett var en grei kar, men at han kunne være noe nervøs og omskiftende i humøret” (Soleim et al 2015: 119).

En sosial eneboer

Anna tok seg jobb som tjenestejente rundt omkring, både på Hamarøy og i Selbu i Trøndelag. En periode jobbet hun i messa på sementfabrikken i Kjøpsvik i Tysfjord.

I det lille huset på gården Makkvatnet bodde to onkler av Anna. Og etter hvert flytta Anna etter.

Den ene onkelen døde raskt, mens den andre levde i mange år, og Anna stelte for ham til han døde han også, i 1938. Nå var Anna aleine på den avsidesliggende gården uten veiforbindelse. Hun var 55 år, forloveden hennes på Hamarøy var død, og selskap hadde hun i hunden Barfot.

Anna dreiv gården aleine. Hun hadde en hest, et par kyr og noen sauer. Hun plukka bær og fiska ørret og røye i Makkvatnet, og hun sydde skaller og strikka for bytte og salg.

Anna var kjent som en veldig sosial eneboer. Om sommeren fikk hun mange besøk, og flere familier tilbrakte sommerferiene sine der år etter år. Byfolk fra Svolvær kom som turister og fikk full oppvartning av Anna.

Anna på trammen på gården på Makkvatnet. Foto: Privat

Kirsten Svinengs liv før krigen

Vi vet mye mer om Kirstens liv og oppvekst enn vi vet om Anna. For i 1970 kom det en biografi om Kirsten skrevet av bestselgerforfatteren Per Hansson, “Mamma Karasjok”. Boka er en lett romantisert dokumentar om Kirstens liv, basert på samtaler hun hadde med Per Hansson.

Kirstens barndom

Kirsten ble født på Svineng utafor Karasjok. Svineng het det fordi de som bodde der var de første i bygda som fikk griser. Familien var dypt troende kristne læstadianere. Faren døde mens Kirsten var ei lita jente. Mora var jordmor og kunne mangt om å helbrede med naturens medisiner. Hun sydde skaller, kommager og bellinger som hun brukte som byttemiddel for kaffe, salt, sukker og mel. 

Kirsten Svineng i 20-årene. Bildet er hentet fra Per Hanssons bok Mamma Karasjok fra 1970.

Da Kirsten skulle begynne på skolen, måtte hun bo hos slektninger de seks ukene undervisninga varte. Hun kunne ikke et ord norsk da hun begynte på skolen. Dette var i fornorskningspolitikkens tid, og de samiske barna ble tvunget til å snakke norsk. I boka om Kirsten beskriver Per Hansson undervisninga på denne måten:

“Skolemesteren var streng på kateteret, og i time etter time hørte barna: ‘På norsk heter det.' – ‘Du må si det på norsk!' – ‘Si det på norsk, norsk, norsk…'.

Da læreren kunne samisk, forstod de enda mindre hvorfor de ikke kunne si ordene på sitt morsmål. De følte seg forfulgt og ydmyket. De fremmede ordene ble vonde og umulige i munnen, og mange av barna begynte å hate det det stygge, ubegripelige språket. Skolestue-språket, for det ble aldri brukt av dem utenfor klasserommet” (Hansson 1970: 36).

I tredje klasse fikk de en norsk lærer som kunne lite samisk og som ikke forsto hva elevene sa. Når elevene prøvde å uttale de fremmede norske ordene, apte han etter deres samiske lyder og tonefall. “Hvert ord han hermet kunne rive i dem som ulvetenner, og de ble enda mindre i koftene når han ruvet over dem med sine norske klær”, skriver Hansson.

Kirsten lærte aldri norsk på skolen. Det var bare undervisning seks uker om høsten og seks uker om våren og resten av året arbeidet Kirsten på Svineng, blant annet som sauegjeter helt aleine i et område fullt av ulv og bjørn. Norsk lærte Kirsten først da hun som 17-åring fikk tjeneste hos en prestefamilie i Tana.

Kirsten i tjeneste hos norske embetsmenn

Kirsten og den unge prestefrua i Tana kom svært godt overens, og hun jobbet for prestefamilien i mange år. Men da presten fikk kall til et sogn i Nordland og hele familien og Kirsten måtte flytte dit, trivdes hun dårlig. Det var ingen andre samer der og hun følte seg ensom. Etter en ulykkelig tid i Nordland fikk hun seg jobb som tjenestejente hos sorenskriveren i Tana. I tillegg til å jobbe hardt med husarbeid fra morgen til kveld, fungerte Kirsten også som tolk, for hun hadde blitt svært god i norsk.

Kirsten Svineng var tjenestejente for flere norske embetsmannsfamilier. Først for prestefamilien Jervell i Tana. Kirsten ble svært glad i prestefamilien og fulgte med da de flytta fra Tana til Gildeskål i Nordland. Men hun trivdes ikke der og dro tilbake til Tana. På dette bildet med prestefamilien i Gildeskål fra 1916 sitter Kirsten med minstegutten på fanget. Foto: Hans Nikolai M. SkaugvoldEier: Nordlandsmuseet

På denne tida, rundt første verdenskrig, herjet tuberkuloseepidemien, og Kirsten pleide å besøke pasientene på sykestua i Tana og gi dem sukkertøy og sirupssnipper. De syke kalte henne for “trøsteren”. Kirsten stolte på Gud og var aldri redd for å bli smitta. Også da Kirsten tjenestegjorde hos fylkesmannen i Vadsø var hun stadig på sykebesøk med godteri og trøst til samiske pasienter som var innlagt på byens hospital.

Trøsteren på Svineng

Etter 14 år i tjeneste hos norske embetsmenn, kom Kirsten tilbake til Svineng for godt. Der hadde brødrene hennes bygd seg egne gårder. Kirsten ble kalt “Kirsten med den hvite sekken”, for hun gikk rundt med sekken full av godsaker og små ting som hun ga bort til dem som trengte det. Når noen i bygda var i sorg eller syke, ble det kalt på Kirsten for at hun skulle trøste dem.

Etter første verdenskrig bygde Samemisjonen et tuberkulosehjem i Karasjok. Her tilbrakte Kirsten mye tid med å trøste de syke, og distriktslegen ga henne ansvar for å få folk vaksinert mot tuberkulose. Seinere, etter at tuberkulosehjemmet ble omgjort til gamle- og sykehjem, var Kirsten i flere tiår nattevakt ved sengene til syke og døende. I tillegg fulgte hun samiske pasienter som ikke kunne norsk til sykehus rundt i landet.

Kirsten blir ikke gift

Kirsten var et attraktivt koneemne og hadde flere beilere. En ung Karasjok-mann ville gifte seg med henne og alt var klart for frieri med utvalgte talsmann, slekt og venner og fine gaver for å be mor og datter om Kirstens hånd.

Det var dagen for å skrive seg inn til bryllup på prestegården, og den unge mannen satt i sin fineste stas i sleden og venta på bruden. Men Kirsten dukket ikke opp. Hun var nemlig hjemme hos en psykisk syk ung mor med så kraftige angstanfall at Kirsten ikke ville forlate henne. I stedet for å pynte seg til bryllup lå hun og holdt rundt kvinnen i senga. Da brudgommen hørte at Kirsten ikke kunne forlate den syke kvinnen for sitt eget bryllup, ble han sur og dro hjem. Kirsten gifta seg aldri. 

9. april 1940 angrep tyske tropper Norge. Etter to måneder med harde kamper, særlig i Narvik, overga de norske styrkene seg 10. juni1940. Norge var okkupert.Foto: Per M. Murud Eier: Stiftelsen Glomdalsmuseet

Krigen i nord

Krigshandlingene i Nord-Norge har fått mindre oppmerksomhet enn historiene fra Sør-Norge, enda de var langt mer brutale. Den tynt befolkede landsdelen var spekket med fangeleirer der titusener av sovjetiske og andre slaviske krigsfanger bygde veier, jernbaner og annen infrastruktur under umenneskelige forhold.

Grusomhetene toppet seg med de tyske okkupantenes nedbrenning av Nord-Troms og Finnmark i 1944-45. Et område på 60 000 kvadratkilometer – større enn hele Danmark – lå i aske. Fra Varanger i øst til Lyngenfjorden i vest ble alle hus brent. Sivilbefolkningen ble tvangsflyttet sørover, men rundt 25 000 mennesker trosset den tyske okkupasjonsmaktas ordre og gjemte seg i utmarka. En av dem var Kirsten Svineng.

Flyktningerutene i Hamarøy og Tysfjord

Under hele krigen bodde Anna på Makkvatnet. Gården lå øde til og ble skjulested for mange flyktninger. Snart ble Anna et viktig ledd i et nettverk av aktive samiske loser på flyktningeruta fra Makkvatnet over til Strindvatnet, og deretter over Strindfjellet og så ned mot Hellmofjorden. Der tok en annen los over, som tok flyktningene videre til Sverige. En av dem som overtok flyktningene fra Anna var “storlosen” Peder Knutsen. Som oppsynsmann for reindrifta hadde han lov til å krysse riksgrensa til Sverige. I løpet av krigen loset Peder 3–400 flyktninger over grensa (Soleim et al 2015: 118). (Se kart her.)

Hellmobotn, på lulesamisk Vuodnabahta, hvorfra flyktningene ble loset videre til Sverige. Eier: Troms og Finnmark Fylkesbibliotek

Flyktningerutene i Hamarøy og Tysfjord var blant de tøffeste i Norge. Store områder er værhardt snaufjell, der det ikke fantes mat eller beskyttelse mot naturkreftene. Rundt 3000 mennesker flyktet til Sverige gjennom Tysfjord i løpet av krigen. Av disse døde 31 av kulde, eller under snøstormer under overfarten. For selv om flyktningene kom seg over grensa til Sverige, var det fortsatt 7 mil med ødemark før nærmeste svenske mottaksstasjon, i Suorvvá i Lappland.

Flyktningene var både norske og utenlandske. Mange var krigsfanger fra Polen og Sovjetunionen, men det var også desertører fra den tyske okkupasjonsmakta og tvangsarbeidere fra land som Nederland og Belgia.

Etter hvert oppdaget de tyske okkupantene fluktruter og satte ut vakter i fjellet og ved fjordene. I Hellmobotn, der flyktningene Anna hadde lost ble ført videre til Sverige, plasserte de en vaktstyrke på 150 mann. Da ble losinga enda farligere enn før.

Krigsfanger fra fangeleiren Botn i Saltdal bygger den såkalte Blodveien på østsiden av Saltdalsfjorden, nå E6. Botn-leiren var en av verste av de mange krigsfangeleirer i Nord-Norge. Fangene kon fra Jugoslavia, Sovjetunionen og Polen. De yngste var bare 12 år gamle. Forholdene var grusomme og dødeligheten høy. Etter krigen ble de omtalt som utryddelsesleirer. Norske hird-ungdommer ned til 16 år var vakter og ble straffet etter krigen. Eier: Blodveismuseet

Annas losing av flyktninger

Ingen vet hvor mange flyktninger Anna loste, for hun skrøt aldri av det. Men andre har fortalt at det var mange. Blant de første hun hjalp var gruppe gutter fra Bergen. Etter krigen fortalte de om hvordan Anna hadde hjulpet dem på veien under en dramatisk flukt fra Svolvær og over til Sverige. Anna loste også lokale gutter på flukt fra tysk arbeidstjeneste (Fygle 1991: 521-522).

En mye omtalt episode er da Anna huset 10 flyktninger i det knøttlille huset sitt, hvorav en tysk desertør, en tsjekkisk krigsfange og en norsk kokk, samt et helt finsk skipsmannskap fra frakteskuta “Heros”. Etter at Finland hadde kapitulert og inngått våpenhvile med Sovjetunionen i september 1944, ga de tyske myndighetene kapteinen av “Hero” valget mellom å seile under tysk flagg eller gå i krigsfangenskap. I stedet for å godta dette ultimatumet, senket mannskapet frakteskuta, stakk av med lasta og la på flukt mot Sverige. På veien skjulte de seg en uke hos Anna, som loste dem videre til Hellmofjorden med robåt i puljer, og til fots over det barske Strindfjellet. Det mest kritiske punktet på flyktningeruta var kryssingen av riksveien der tyske soldater patruljerte (Fygle 1991: 523; Soleim et al 2015: 121). (Les mer i Nordlandsposten 17.11.1979.)

Etter krigen kom en av finnene, muligens kapteinen, på besøk til Anna i Makkvatnet og ga henne et fotoapparat som takk for hjelpa. I mange år etter krigen sendte finnene henne kaffe til jul.

Anna i Makkvatnet på tur over fjellet mellom Strindnes og Makkvatnet.Foto: Privat

Anna lurer tyske okkupanter

Det krydde av tyske soldater i området, og de visste om flyktningetrafikken over til Tysfjord og videre til Sverige. Siden Anna bodde alene i villmarka, var tyskerne ekstra oppmerksomme på henne. Anna måtte være forsiktig og smart.

Tyskerne kjente til Anna i Makkvatnet, og en av soldatene var en hyppig gjest. En vinterdag fikk Anna overraskelsesbesøk av den tyske soldaten. En annen flyktningelos hadde innstilt klokka på veggen i huset hennes på London-tid for å høre på de forbudte radiosendingene fra den norske eksilregjeringa i London. Da tyskeren mistenksomt spurte hvorfor klokka var innstilt på London-tid, måtte Anna improvisere. Hun pekte på en fure i vinduskarmen og sa at når sola sto i en spesiell vinkel og skyggen falt på den, da visste hun at klokka var 12. Ikke tenkte tyskeren på at sola var borte på den tida av året, og han beit på Annas skrøne (Soleim et al 2015: 121).

Anna kommuniserte med losene i Hellmofjorden på samisk, via søsterens telefon. Datteren til søsteren, Magda Eliassen, fortalte i ettertid:

“Jeg husker at hun brukte kodeord når hun snakket med kontakten sin i Leirelva (…) Når hun hadde folk hun skulle lose til møtestedet, sa hun til kontakten at hun nå hadde sydd ferdig kommagene han hadde bestilt. Så nå kunne han bare komme og hente dem. Og så sa hun antall par som var ferdige. Det tilsvarte det antall personer hun skulle lose” (Soleim et al 2015: 120).

Anna var smart og ble aldri avslørt av de tyske okkupantene.

Fanger fra Jugoslavia i Karasjok høsten 1941. De arbeidet med å bygge en annen “blodvei”, mellom Karasjok og Karigasniemi i Finland. Fangene kom sommeren 1941. De fikk ikke utdelt varme klær etter som høsten og kulda kom, fordi det uansett var meningen at de skulle dø der. Bildet er tatt tidlig på høsten, før fangene var utmagret av sult. Eier: Bundesarchiv, Tyskland

Karasjok under krigen

I Karasjok var det flere hundre krigsfanger under krigen. Det var russiske krigsfanger, tyske straffanger som var militærnektere og desertører, og fanger fra Jugoslavia. De siste var for en stor del partisaner fra den jugoslaviske motstandsbevegelsen og hadde ikke status som krigsfanger. Dermed ble de mye mer brutalt behandlet enn andre fanger. Deres liv var ingenting verdt for den tyske okkupasjonsmakta, og 70 prosent av dem døde i Karasjok (Stokke 2013).

Da krigen kom til Karasjok, livnærte Kirsten seg med å sy skaller, kommager, pengepunger og skinnposer til kaffe og salt, og hun hadde sauer som ga ull til å lage votter, sokker og vadmelstøy. Dessuten ble hun tilkalt til hus der syke trengte pleie og etterlatte trøst (Hansson 1970: 166).

I juli 1942 kom hundrevis av uthungrede og forpinte fanger i fillete klær til Karasjok. De kom fra alle deler av Jugoslavia, men de fleste var serbiske, og ble derfor kalt serberfanger. De var slavearbeidere i skogen der de jobbet med å lage vei fra Karasjok til Finland, snart kalt for Blodveien. Brutaliteten var grotesk.

Fangene ble mishandlet og slått med pisker og geværkolber. Var de for utmattet til å løfte furustokkene som fangevokterne beordret dem til, ble de skutt på stedet. Massegraven i leiren var alltid åpen, så likene kunne skyves rett ned i grøfta.

Kirsten deler ut mat til serberfangene

Kirsten klarte ikke se på de lidende og sultende mennene uten å hjelpe dem. Hun festet små pakker med mat på gjerdestolper og la matpakker i skråninger og grøfter der hun regnet med at de utsultede fangene ville komme i løpet av dagen.

Kirsten var ustanselig på farten for å samle mat til fangene. Hansson skriver:

“En del skaffet hun penger til ved salg av husflidsarbeider, men det meste av kjøttet, fisken, smøret og brødet fik hun av gode folk, som ikke spurte hva hun skulle med all maten. De kjente Kirsten og visste at hun ikke gikk sitt eget ærend uten å fortelle det, og de skjønte uten videre hvem hun skulle bære maten til. (…) Maten delte hun opp i små porsjoner, og fra sted til sted tok hun mange slags sjanser for å få gitt noe til fangene.

Kirsten gikk til skogen der hun før krigen hadde drømt at det skulle komme menn i grønne og grå klær og at trærne skulle falle.

Hun tok med seg barn dit og lekte med dem når hun nærmet seg fangene og vaktene. Mens hun lekte, gransket hun tyskernes ansikter. Noen var grusomme og noen menneskelige, og fant hun en vakt som ikke så på barna og henne med kalde, fiendtlige øyne, gikk hun forbi ham med den hvite sekken under armen.

Bak en kolle eller et tett skogkratt la hun pakkene og gikk videre med barna.

Allerede tidlig visste mange av jugoslavene om kvinnen med den hvite sekken, og i løpet av dagen forsøkte de å arbeide seg umerkelig mot stedet de tenkte maten kunne være gjemt” (Hansson 1970: 167).

En dag så Kirsten en ung gutt som stirret på henne med bedende øyne. Kirsten kastet et kjøttstykke til gutten, men i stedet for å gjemme det tok han en bit av det med en gang. Da vaktene oppdaget det, begynte de å piske og sparke gutten til han til slutt lå bevisstløs på bakken.

Karasjok kirkested og elva Karasjohka fotografert fra Oalgevárri i 1933.Foto: Olaf Strand Eier: Norges vassdrags- og energidirektorat

Ikke redd for de tyske soldatene

Kirsten var ikke redd for de tyske soldatene. “Gud bestemmer timen, og Gud er god, så hva skal vel jeg være redd for”, sa Kirsten. “Jeg har ikke mann og barn. Skjer det noe med meg, så skjer det bare med meg og himmelens dør er alltid åpen” (Hansson 1970: 171-172). 

Mange tyske soldater kom innom huset til Kirsten. Mens hun syslet med håndarbeidet sitt, sang hun salmer og holdt andakter for dem der hun sa at de måtte være snille mot serberne. Soldatene advarte henne om at hun kunne bli strengt straffet for å svekke tyskernes kampmoral. Men Kirsten svarte at hun ikke skjønte hva mishandling og mord hadde med kampmoral å gjøre, så de tyske soldatene ga til slutt opp advarslene (Hansson 1970: 176-177).

En ung gutt på flukt

Kirsten hjalp flere jugoslaviske fanger å flykte over mot Finland, selv om det var dødsstraff for det. En av dem var en 17 år gammel gutt. Han kalte henne mamma og nektet å forlate henne. Gutten lagde seg en hytte av kvist og løv på Svineng og ble der i ti dager mens han ble fôret opp av Kirsten.

Ikledd samiske klær han hadde fått av Kirsten, kom han seg åtte mil unna før han traff på en norsk angiver og ble sendt tilbake til leiren. Der ble han bundet til et furutre og pisket til døde. Han nektet å forråde dem som hadde hjulpet ham.

Massakre

374 jugoslaviske fanger kom til Karasjok i juli 1942. Etter fem måneder var bare 111 av dem i live. De andre 263 mennene var døde av sult, kulde, mishandling og drap. Før jul 1942 kom en tysk kommisjon og beordret 45 av de svakeste ut i skogen der de ble skutt. De som overlevde, ble sendt til Osen-leiren i Vefsn i Nordland, en annen slaveleir.

Serberleiren i Karasjok ble stengt. Julematen som Kirsten hadde samlet inn til fangene ga hun bort til sambygdinger som trengte det.

Karasjok i brann

I slutten av oktober 1944 sto sovjetiske tropper ved grensa til Finnmark. Da ga rikskommissær Josef Terboven ordre om å brenne ned hele Nord-Troms og Finnmark og tvangsevakuere alle som bodde der.

14. november 1944 kom tyskerne til Karasjok og brant alle husene i bygda. Ved et under sto kirka igjen. Nazistene varslet at de som rømte ville bli oppsport og skutt på stedet. Men Kirsten og de andre i bygda tok med seg det de kunne av husdyr og utstyr og flyktet. Sammen med fem familier lå Kirsten i skjul i et lite uthus i utmarka. Den eldste var den 75 år gamle læstadianerpredikanten Nils Biti, og den yngste var bare seks uker gammel. Det var blitt mørketid, det snødde og var kaldt. De bygde gammer i utmarka for å få bedre plass og holde varmen.

I januar 1945 begynte bygdefolket selv å gjenoppbygge Karasjok. Før jul 1945, da krigen var omme, hadde Kirsten fått bygd seg ei lita hytte på den gamle tomta si. Det skulle gå 12 etter krigen før staten betalte henne erstatning for huset som tyskerne brente.

Tyskerne brant Karasjok og resten av Finnmark og Nord-Troms da Sovjet invaderte Nord-Norge. I Karasjok sto bare kirka igjen, som ved et under, mente mange. Befolkningen skulle evakueres fra landsdelen med tvang, men mange mennesker nektet å forlate hjemstedet. Her har en Karasjok-familie bygd seg en hytte på den nedbrente tomta si i 1945. Mange familier ble boende i årevis i disse provisoriske hyttene før de fikk erstatning fra den norske staten. Foto: Gunnar FougnerEier: Finnmark fylkesbibliotek

Hvordan gikk det med Anna og Kirsten etter krigen?

Etter krigen fortsatte Anna å drive den lille gården Makkvatnet og ta imot gjester og turister. Hun var en kjent skikkelse og svært godt likt. Etter hvert bygde en del bodøværinger hytter i området rundt Makkvatnet, som Anna hadde tilsyn med og varmet opp før hytteeierne kom. 

Anna var høyt verdsatt, og da den nye domkirka i Bodø ble innviet i 1956, ble Anna hentet til den store begivenheten med sjøfly som landet på Makkvatnet (Soleim et al 2015:122).

Anna fikk aldri noen offisiell anerkjennelse for sin innsats for å lose flyktninger under krigen.

Samiske grenseloser beskyldt for landssvik

Den manglende anerkjennelsen av Annas innsats var dessverre typisk. Ingen av de lulesamiske flyktningelosene fikk det. I stedet ble flere av dem etterforsket for landssvik etter krigen. Flere beskyldninger ble rettet mot de samiske losene. En var at de ikke loste flyktningene langt nok inn på svensk side, slik at noen av dem frøs i hjel under flukten. Andre anklager gikk ut på at samene ikke var ekte patrioter, men bare loste for pengenes . Og enda verre: at de hadde plyndret matdepoter på flyktningeruta og stjålet fra flyktningene.

Anna bodde aleine på Makkvatn. Her er hun med sin følgesvenn, hunden Barfot. Foto: Privat

På den tida var det mange fordommer mot samer. Beskyldningene om landssvik ble etterforsket av Narvik politikammer, og i 1948 ble saken henlagt grunnet manglende bevis. Men saken hadde stemplet grenselosene i nord. Mange valgte derfor å holde krigsinnsatsen hemmelig (Soleim et al 2015).

Hva Anna tenkte om dette, vet vi ikke. Men det er lite som tyder på at hun var under etterforskning.

Anna blir gammel

Anna ble 86 år gammel. De siste årene bodde hun i ei hytte nærmere bygda Rota, på tomta til en gård. Familien på gården hadde fått Makkvatnet mot at Anna kunne bo i hytta og få hjelp av dem. Mellom Annas hytte og gården lå det en elv med et lite fossefall. Anna måtte ro over elva for å komme til og fra gården.

De siste årene var Anna nesten blind og den ene armen var skral etter at hun hadde knust hånda da hun falt en gang hun var på bærtur langt til fjells.

En mørk høstkveld i 1969, med styggevær, regn og vind, skulle Anna krysse elva for å hente seg noe mat på gården. Uti båten mistet hun den ene åra. Båten med Anna kom seg ikke over denne kvelden. Neste dag fant de båten med den ene åra liggende under fossen. Anna hadde fulgt elvestrømmen nedover og ble funnet i Rotavatnet nedenfor.

Anna i Makkvatnet på sine eldre dager. Bilde fra artkkelen om henne, “Den glemte flyktningelos”, i Nordlandsposten, 1979.

Hele Karasjoks Tante Kirsten

Etter krigen fortsatte Kirsten liv omtrent som før. Hun sydde skaller, kommager og skinnposer, vevde fargerike bånd og strikket votter og strømper som hun solgte eller bytta bort.

I sommerhalvåret dro hun til byer ved kysten og solgte til turister som kom med Hurtigruta. Hun hadde ikke noen bod, men dro alt med seg i melsekken sin, som hun satte ved føttene for å vise hva hun hadde. Hun ville ikke kalle på turistene, sto bare stille og så på dem.  

Sykestua i Karasjok ble gjenoppbygd. Når folk lå for døden ble det kalt på Kirsten for at hun skulle våke over dem. Kirsten kjempet mot djevelen i sykerommet sånn at han ikke skulle stjele sjela til den døende. I årenes løp fulgte hun hundrevis av mennesker inn i døden, og hun stelte syke mennesker over hele Karasjok. Både voksne og barn kalte henne Tante Kirsten, eller Kjekstante-Kirsten, fordi hun alltid hadde noe godt i sekken sin.

Kirsten hadde ingen barn selv. Men etter hvert var hun gudmor til hundretalls barn. Halvparten av dem hadde hun båret til dåpen (Hansson 1970).

Invitasjon fra jugoslaviske partisaner

Det var lite snakk om Kirstens innsats for de jugoslaviske fangene før i 1957.

Da fikk Kirsten et brev fra Jugoslaviske Frihetskjemperes Forbund via ordføreren i Karasjok. I brevet takket de gamle partisanene befolkningen for hjelpen fangene hadde fått under krigen, og mest av alt sto det om Kirsten, “Mamma Karasjok”. Partisanene ville ha henne som æresgjest i Beograd.

Invitasjonen kom som en overraskelse på mange i Karasjok, for Kirsten hadde ikke snakket om hvordan hun hjalp de utsultede fangene i 1942.

Kirsten var 65 år og hadde aldri tidligere reist lenger enn til Trondheim.

Mamma Karasjok på tur i Jugoslavia

I juni 1957 reiste Kirsten sammen med 13 andre fra Norge med tog fra til Beograd. På jernbanestasjonen i Beograd ble de møtt av en folkemengde som ropte “Mamma Karasjok!” og omfavnet henne.

Sommeren 1957 ble Kirsten Svineng invitert til Jugoslavia som æresgjest av jugoslaviske partisaner. Her er hun på slottet i Beograd, der hun mottok den høyeste jugoslaviske orden for sin innsats under krigen. Kirsten sitter ytterst til høyre i sofaen. Under lunsjen var Kirsten visestatsministerens borddame. Bilde fra Per Hanssons bok fra 1970.

Kirsten bodde på luksushotell. Dagen etter var det lunsj med den jugoslaviske regjeringen på slottet i Beograd. Kirsten var borddame til festens vert, visestatsministeren. Her mottok Kirsten utmerkelsen Det Jugoslaviske Flaggs Orden med stjerne, av president Josip Broz Tito, som selv hadde fortid som partisan. Medaljen var den gjeveste man kunne få i Jugoslavia.

Frihetskjempernes forbund arrangerte en rekke tilstelninger med de norske æresgjestene. De ble kjørt fra by til by og overalt hyllet av tidligere fanger, partisaner, borgermestre og folkemasser. Det krydde av journaliser og fotografer. Det var 40 varmegrader, men Kirsten gikk alltid i kofta. Kirsten bada i Adriaterhavet, og skrev mange postkort om at hun satt under en palme. Det var omvisninger i slott og museer, middager og mottakelser, musikkorps og hyllester og luksushoteller. Men for Kirsten var det blomstene og plantene som gjorde aller mest inntrykk i Jugoslavia.

Gutten med kjøttstykket

I 1942 hadde en av de jugoslaviske guttene Kirsten hadde hjulpet blitt skamslått da fangevokterne tok ham på fersken med kjøttstykket hun hadde slengt til gutten. Nå var gutten blitt voksen. I Jugoslavia traff de to hverandre igjen.

“Mamma, mamma, jeg hadde mine vanskeligste dager i Karasjok, men jeg så deg gråte da de pisket meg, og dine tårer lindret mine smerter”, skal han ha sagt etter å tårestrømmende ha omfavnet Kirsten (Hansson 1970: 231).

Etterpå sa Kirsten at hun i Jugoslavia så godhet og varme i alle øynene til folk som så på henne. Det eneste Kirsten ikke likte i Jugoslavia var den tjukke, søte kaffen.

Et skår i gleden for Kirsten var at det bare var hun som ble gjort sånn stas på, når så mange andre i Karasjok også hadde hjulpet fangene.

Kirsten og president Tito

I mai 1965 inviterte kong Olav Jugoslavias president Josip Broz Tito med frue på offisielt statsbesøk til Norge. Under sin tale ved gallamiddagen på slottet, takket Tito alle de som hadde hjulpet jugoslaviske fanger under krigen. Av de tre som ble nevnt ved navn, var “Mamma Karasjok”.

Neste dag spurte Per Hansson, forfatteren av boka om Kirsten og journalist i Dagbladet, den jugoslaviske ambassaden om Tito ville møte “Mamma Karasjok”, og det ville han. Det ble sendt bud til Karasjok etter Kirsten om å straks reise til Oslo og hilse på Tito. Reisen med fly fra Lakselv til Oslo ble påspandert av ambassaden.

På den høytidelige mottakelsen på Grand hotell i Oslo var hundrevis av mennesker med fine titler og posisjoner, kjendiser, direktører, ambassadører og ministre. Tito var spesielt opptatt av Kirsten, som ble mottakelsens midtpunkt. Snart kom Norges statsminister og la armen rundt Kirsten og førte henne inn i en tilstøtende salong med det jugoslaviske presidentparet, slik at de fikk snakke uforstyrret med hverandre. Kirsten ga et par skaller hun hadde sydd til presidentfruen, som spontant tok av sin gullbelagte brosje og ga til Kirsten.

Under det jugoslaviske presidentparets offisielle besøk i Norge i 1965 var Kirsten Svineng gjest på mottakelsen på Grand hotell i Oslo. Her er Kirsten i munter samtale med Werna Gerhardsen, kona til statsminister Einar Gerhardsen. I forgrunnen sees president Tito og hans kone Jovanka Broz. Som 17-åring hadde hun tilsluttet seg partisanene. Bilde fra Per Hanssons bok (1970).

Da Tito takket Kirsten for hennes innsats under krigen, svarte hun at det ikke var noe å takke for. Tito sa: “Vi i Jugoslavia vil aldri glemme Mamma Karasjok”. Kirsten likte Tito og svarte: “Jeg tar alltid Jugoslavia med i kveldsbønnen min, jeg, Tito” (Hansson 1970: 248).

Tito takket for det, men sa at han ikke var religiøs. Seinere skal Per Hansson ha fortalt at Mamma Karasjok hadde sagt til ham at en så stor mann som Tito, som hadde vunnet krigen mot fascistene, måtte bli fulgt til himmelen siden han ikke selv var troende: “Noen må følge Tito til himmelen.”

Mamma Karasjok døde samme dag som Tito, 4. mai 1980.

Kirsten Svineng fotografert med statsminister Einar Gerhardsen og Jugoslavias president Josip Broz Tito under Titos statsbesøk i Norge i 1965. Foto fra boka “Mamma Karasjok” av Per Hansson (1970).

Ettermæle 

Mamma Karasjok ble udødeliggjort gjennom Per Hanssons vakre bok om henne. Men det var de jugoslaviske partisanenes takknemlighet og innsats som gjorde henne kjent i Norge, så vel som i det tidligere Jugoslavia, og da særlig i Serbia. Gjennom årenes løp har både tidligere fanger og representanter fra landet besøkt Karasjok for å vise sin respekt for Mamma Karasjok og de andre hjelperne i bygda.

I 2013 ble det lagt ned grunnstein for etableringa av et krigsminnesenter i Karasjok, med navnet Mamma Karasjok-senteret. Den store natursteinen ble velsignet med vann fra elva av den tidligere fangen Velimir Pavlović, en av de ytterst få gjenlevende fangene (NRK 23.5.2013).

“Den glemte flyktningelos” var overskriften i artikkel om Anna Makkvatnet i Nordlandsposten i 1979.

Siden har folk i Hamarøy gjort mye for ikke å glemme Anna. På Hamarøy Krigsminnemuseum på Innhavet finnes en utstilling som dokumenterer sider ved livet til Anna fra Makkvatnet. I 2017 satte Hamarøy historielag i gang et eget Anna i Makkvatnet-prosjekt. Minnesmerke på Makkvatnet og tursti med informasjonsskilt langs den gamle flyktningeruta skal minne seinere generasjoner om Annas heltemodige innsats under krigen.

Mens Mamma Karasjok ble bejublet av statsledere mens hun levde, var det først 60 år etter krigen at de samiske flyktningelosene i Tysfjord fikk anerkjennelse av det offentlige Norge. Og da 63 personer fra Nordland fikk tildelt minnemedaljer for sin innsats under krigen på frigjøringsdagen 8. mai 2015, var ikke Anna i Makkvatnet blant de dekorerte (Dagbladet 20.10.2018).

Da søsterdatteren Magda ble spurt om Anna ble hedret for krigsinnsatsen, svarte hun: “Det tror jeg ikke. Ikke annet enn at hun fikk sendt pakker til jul fra noen av dem hun hadde lost. Jeg husker hun fikk slike julepakker med kaffe blant annet, fra en 10–12 finlendere hun hadde lost”.

Et av de siste bildene som ble tatt av Kirsten Svineng i 1980, like før hun gikk bort. Foto: Henrik ØrstedEier: Troms og Finnmark fylkesbibliotek

Artikkelen er skrevet med fra Fritt Ord.

Se også

Kilder

Du vil kanskje også like

Mer fra forfatter

+ There are no comments

Add yours

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.