Farlig tøv fra Jagland

Thorbjørn Jagland er enten skremmende kunnskapsløs, eller så betrakter han Ukraina som en del av Russland.

Jeg lurer virkelig på HVEM som er mest kunnskapsløse av disse 2? At denne Færseth får komme til i riks media er bare helt utrolig…men det er kanskje ikke så rart siden han som mange andre gjør hva han kan for å fyre opp under narrativet som føres av norske politikere.

ETT eksempel er der han på God Morgen Norge sitter og sier at dersom man demonstrer MOT dette narrativet kaller demonstrantene for konspirasjonsteoretikere og nazister. De som demonstrerer er helt vanlige og oppegående mennesker som over tid har sett og fått forståelse for at Norge som nasjon og der folket “sklir” fra hverandre ( der politikerne trulig bevisst bidrar til det) ved å inngå avtaler bygget på GLOBALISMEN og da vises til bla BARCELONA AVTALEN….bRUNDTLANDKOMMISJONEN…TILKNYTNINGSAVTALEN TIL EU(eøs)…SCHENGENAVTALEN….MIGRASJONSAVTALEN….MIGRASJONSAVTALEN….FINANSTILSYNET UNDERLEGGES EU….FORSVARSAVTALEN MED USA….og nå sist WHO AVTALEN…..KOMMER MER!

Publisert:

I dag 08:58

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

JOHN FÆRSETH, forfatter og Ukraina-kjenner

I et intervju med avisen Klassekampen sa tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland at krigen i Ukraina kunne vært unngått hvis Vesten hadde tatt mer hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på denne diskusjonen. Bare konstatere at når Jagland hevder at «det var et reelt alternativ i krigens første uker å forhandle fram en fredsløsning basert på Minsk II-avtalen», så røper det i beste fall en kunnskapsløshet som får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem som har fulgt Russlands krig mot Ukraina siden 2014.

Minsk II-avtalen ble undertegnet i februar 2015. Den gikk kort forklart ut på en våpenhvile mellom ukrainske myndigheter og de to opprørsrepublikkene i Donetsk og Luhansk, og tilbaketrekning av væpnede styrker.

Samt gjennomføring av valg i de opprørskontrollerte områdene som skulle tilbakeføres til ukrainsk kontroll og få en form for selvstyre.

Minsk II ble aldri satt ut i livet, selv om «Minsk-sporet» ble et tilbakevendende tema de neste åtte årene. Først og fremst bygde den på en fiksjon om at krigen i Donbas var en ukrainsk borgerkrig, ikke en konflikt mellom Russland og Ukraina. En fiksjon som Russland forsøkte å opprettholde helt fram til invasjonen i februar 2022.

I virkeligheten invaderte nemlig Russland Ukraina i slutten av februar 2014. Da okkuperte russiske soldater utkledd som lokal milits den ukrainske Krymhalvøya, som ble ulovlig innlemmet i Russland etter en hastig gjennomført «folkeavstemning» under russiske våpen.

Samtidig ble eksisterende misnøye i Øst-Ukraina forsterket av propaganda, og utnyttet av Russland som ikke hadde ikke befolkningens beste for øyet, men brukte dem som et verktøy for å rive i Ukraina i stykker etter den ukrainske Verdighetsrevolusjonen 18-22 februar 2014.

Det er forlengst dokumentert at det «opprøret» som brøt ut kort etter okkupasjonen av Krym både var organisert og finansiert fra Moskva. Lederne var russiske statsborgere, uten tilknytning hverken til Ukraina eller Donbas.

En god del av soldatene var også russiske leiesoldater, krigsveteraner og ultranasjonalister. Sistnevnte ble blant annet rekruttert av den høyreekstreme filosofen Aleksandr Dugin.

At «opprøret» var styrt utenfra, viste seg også da de opprinnelige lederne Aleksandr Borodaj, Igor Girkin og Valerij Bolotov regelrett fikk sparken i august samme år. De hadde blitt for egenrådige, og gjorde det vanskelig å opprettholde fiksjonen om en ukrainsk borgerkrig.

De nye lederne hadde lokal tilhørighet. Men de var også mindre ideologiske og mer villige til å adlyde Putins rådgiver Vladislav Surkov, som trakk i trådene bak kulissene.

Og mens Russland fortsatte å insistere på at de ikke var involvert i krigen, befant det seg til enhver tid flere tusen russiske soldater der fram til invasjonen i 2022.

Hør podkasten Giæver og gjengen: Jagland roter det til om Ukraina.

Raseri i Ramallah og en saftig sex-skandale

Giæver og gjengen

30 MIN

0 seconds of 0 secondsVolume 100%

Abonner for å lytte

Siden Ukraina ikke hadde revnet, ble målet nå å la krigen «småkoke» for å gjøre det umulig for Ukraina å bli medlem av NATO eller EU, og på sikt slite ut den ukrainske motstandsviljen. Minsk-avtalene var en del av dette.

Minsk-avtalene nevnte ikke Russland som krigførende part. Men det som faktisk stanset forsøk på å sette Minsk II ut i livet, var at den ikke sa noe om hvilken rekkefølge punktene skulle gjennomføres i.

Russland krevde at det skulle holdes valg i de «opprørskontrollerte» – det vil si okkuperte — områdene før Ukraina fikk tilbake kontrollen over dem og grensen mot Russland.

Dette var uakseptabelt for Ukraina, som mente det var umulig å gjennomføre demokratiske valg så lenge områdene var okkupert av Russland. Derfor ville de ha tilbake kontrollen før det ble holdt valg.

Minsk-avtalene sa heller ikke noe om hva ordet selvstyre betød. Dermed kunne det bety alt fra å gjenopprette det samme lokale selvstyret som eksisterte andre steder i Ukraina, til å opprette to selvstyrte enheter innenfor Ukraina.

Det siste ville i praksis gi Russland vetorett i ukrainsk politikk, spesielt hvis valgene ble holdt under russiske våpen og under russisk oppsyn slik at de samme separatistlederne ble sittende ved makten.

Det var derfor ikke manglende fredsvilje fra Ukraina eller vestlig press som gjorde at Minsk-sporet i praksis allerede var dødt da Russland anerkjente de to «republikkene» 22. februar 2022, under to døgn før den store invasjonen.

Det var vissheten om at to selvstyrte enheter permanent kontrollert av Russland ville gjøre det umulig å frigjøre seg fra det russiske grepet eller nærme seg EU eller NATO.

Kort etter invasjonen ble det ganske riktig innledet samtaler mellom Ukraina og Russland. Ukraina var villige til å strekke seg langt, og gi permanent avkall på NATO-medlemskap og utenlandske baser på territoriet sitt mot internasjonale sikkerhetsgarantier.

I tillegg foreslo de at statusen til Krym skulle avgjøres i fellesskap i løpet av 15 år.

Les også

Mitt Russland, mitt Russland

Siden jeg som 16-åring leste Dostojevskij og Tolstoj har jeg vært ridd av en fascinasjon for Russland, kultur og folk.

Men dette var ikke nok for Moskva, som krevde at Ukraina også måtte anerkjenne de to «republikkene», demilitariseres og «denazifiseres». Russland var heller ikke villig til å diskutere statusen til Krym.

Til den italienske statsministeren sa Putin at tiden ikke var inne for noen våpenhvile.

Russland trakk seg formelt fra forhandlingene 30. mars. Samme dag gjorde Ukraina det samme. De russiske kravene var umulige å gå med på, og avsløringene av krigsforbrytelsene i Butsja og Irpin gjorde det umulig for de ukrainske myndighetene å forhandle videre.

Det er også tvilsomt om Russland ville ha respektert en våpenhvile, eller fortsatt å angripe så snart de hadde fått et pusterom til å omgruppere styrkene sine etter det fatale forsøket på å erobre Kyiv.

Derfor er Jaglands uttalelser med respekt å melde tøv. Farlig tøv. Enten har han ikke forstått Russlands intensjoner etter ni år med krig.

Eller så mener han oppriktig at Russland bør ha en permanent medbestemmelsesrett i ukrainsk innenrikspolitikk, utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk.

Kanskje også at Ukraina ikke er et «ordentlig» land, men en slags autonom del av Russland.

I så fall bør han i alle fall si dette rett ut. Ikke gjemme seg bak floskler om et Minsk-spor og fredsforhandlinger som aldri hadde noen sjanse til å lykkes uten total ukrainsk kapitulasjon.

Publisert:

Publisert: 02.11.23 kl. 08:58