Da jeg var liten pleide jeg å tro at voksne visste alt og at verden var i trygge hender. Den troen forsvant raskt. Dypere innsikt vaccineres dessverre ikke mot naiv tro på rettferdighet. Den troen holdt jeg fast i skremmende lenge. Sikkert fordi en må tøffes når sløret løftes, og man ser den ene idioten etter den andre.
Idioter, dere tåler, dere er tross alt en selv. Men når idioter dukker opp der de ikke burde være, begynner man å føle behovet for en blodtrykksmåler. Jeg snakker selvfølgelig om alle menneskene vi møter i livet som autoriteter, og nå er jeg hinsides foreldre; de mente jo bare godt. Jeg snakker om autoriteter i forstand av mennesker som former livet ditt. Lærerne er de første. Så dukker de opp etter hverandre: sjefer, byråkrater, politikere, samfunnsvitere, forskere. Alle de som bestemmer hva du ikke kan gjøre, hva du bør gjøre, og hvordan du bør tenke.
Noen ganger i løpet av livet oppdager du at du er omgitt av underkvalifiserte middelmådigheter, og de slipper unna med det. Troen på rettferdighet holder deg gående: en dag vil de bli avslørt, tjære og fjærkledde. Det er en naiv tanke, men det er vondt å gi slipp på.
Norge er en nasjon dypt fornøyd med seg selv. Vi tror verden har mye å lære. Verden bør passe seg for det. Norge er en festning bygget på sosialdemokratisk innavl. Middelmådighet er målet på alle ting, og vi har et byråkrati i milliardene for å blokkere kjetterske aktiviteter. Ingen andre steder i verden er politisk korrekthet i tanke, ord og gjerning avgjørende for en persons skjebne.
Den sosialdemokratiske modellen styrer ikke bare statsapparatet, men også, merkelig nok, privat sektor. Norge innehar verdensrekorden i dårlige ledere. Og verre ledere er farlige ledere fordi de omgir seg med svake mellomledere. Dårlige ledere sørger alltid for å holde potensielle utfordrere, dvs dyktige folk langt mer kvalifiserte enn seg selv, borte. Korrupsjon starter på toppen og sprer seg nedover systemene. Den dagen noe går galt er det de nederst som får skylden. Akkurat som byråkratene beskytter lederne seg selv og hverandre.
Politikere er middelmådige fagfolk med for mye fritid og et rampete maktbehov. De har ingen kompetanse på noe som helst, likevel mangler de ydmykhet til å takke nei til nøkkelroller. De kan være finansminister det ene øyeblikket og utdanningsminister det neste – to av de mest avgjørende stillingene i Norge – uten mye kompetanse på noen av områdene. Sammen med sine regjeringskollegaer har de påført norsk utdanningssystem alvorlig skade. Mens resten av verden ler av oss, en av våre utdanningsministre, la oss kalle henne Halvorsen, skrøt for noen år siden av at norske skolebarn var verdens beste.. på demokratiet! Ja, du leste riktig. Demokrati. Virkelig noe å ha på CVen når man søker jobb.
Norge er verdensledende på å produsere middelmådige ledere, ryggradsløse drittsekker som lar de under seg ta fallet når de blir fanget i falskhet. De vet tilsynelatende ingenting men er blant de mektigste menneskene i Norge. Rett bak statsministeren, som avleder all kritikk med et sinnsykt blikk, uansett hvor berettiget og veldokumentert det er. Politikere er de minst kvalifiserte av alle sjefer, likevel er de sjefernes yppersteprester.
Underkvalifiserte mennesker vil uunngåelig ta feil avgjørelser. I verste fall koster det liv, men som regel koster det skattebetalernes penger – i milliarder. Det fantastiske er at det ikke får konsekvenser for de ansvarlige. Det er nesten bare i internasjonal fotball at dårlige ledere får sparken på stedet. I Norge beskytter systemet dem og lar dem fortsette.
Det finnes nok av idioter som hindrer fremgangen i livet. Saksoffiserer med rett til å være anonyme, sosialarbeidere, såkalte eksperter og rådgivere hvis tyngste bagasje er eget ego, forskere på skattebetalernes lønningsliste oppdager ting vi allerede visste, byråkrater, inkludert de som sørger for at du ikke kan kjøpe øl etter kl. 20.00, journalister som ikke kan skrive, programledere som ikke kan Snakk …
Etter omtrent et kvarter av et liv, innser du at rettferdighet aldri vil seire. Da er det for sent. Du er blitt en sutrende klager som ingen tar på alvor.
Du kan ikke engang si: “Jeg sa det! ” fordi du ikke sa noe. Du ble nettopp gammel. “
Utmerket.
Det samme gjelder ALLE land i dag, noen mer enn andre.
+ There are no comments
Add yours