Publisert:
I dag 09:48
– Jeg kunne fornemme hans oppriktige skuffelse og fortvilelse over at mitt svar var nei, sier Jens Stoltenberg.
24. februar, i det første dagslyset etter at Russlands krigsmaskineri hadde rullet inn over grensen, var det viktig for Stoltenberg å få snakket med Ukrainas president.
Da de endelig fikk kontakt, tok presidenten raskt opp sitt høyeste ønske med Natos generalsekretær:
Zelenskyj ba Stoltenberg om å bruke Natos fly og luftovervåkning til å nekte russiske fly adgang til hele Ukrainas luftrom, og etablere en flyforbudssone over Ukraina.
– Jeg måtte si at det var ikke mulig. Da måtte vi først slå ut alt russisk luftvern, og skyte ned russiske fly. Det ville innebære at Nato og Russland kom i direkte konflikt.
– Zelenskyj spurte om det var juridiske hindringer. Men det var det ikke. Avgjørelsen var politisk: Det som allerede var en grusom krig, kunne utvikle seg til noe som var enda verre. Og helt ute av kontroll, sier Stoltenberg.
Nesten et år er gått siden den desperate telefonsamtalen.
Nå i ettertid beskriver Stoltenberg samtalen som følelsesmessig svært vanskelig.
Over møtebordet på generalsekretærens kontor i Nato-hovedkvarteret i Brussel, forteller han om en en hel rekke dramatiske dilemmaer og tunge beslutninger i månedene og ukene som ledet opp til Russlands invasjon i februar 2022.
Jens Stoltenberg sier gjerne at krigen ikke begynte natten til 24.februar. Nei, krigen var allerede i gang idet Russland annekterte Krim og sendte soldater inn i Donbass i 2014. Dette var ikke mange månedene før han selv tok over som leder for forsvarsalliansen.
Hele tiden etterpå har han, år for år, konstatert at forholdet mellom Russland og vesten ble stadig dårligere – til tross for Natos mange forsøk på å få i gang dialog.
Som Stoltenberg pleide å understreke: Jo dårligere forhold, desto viktigere med dialog.
Forholdet til Russland har formet Jens Stoltenberg. Og han har vært helt sentral i å forme forholdet til Russland.
MEN KUNNE STOLTENBERG OG NATO HA HINDRET DENNE KRIGEN?
Våren 2021 sendte Russland flere tusen soldater til grenseområdene mot Ukraina.
Eller gjør president Putin dette for å skremme Ukraina?
Nato påpekte Russlands plikt til å varsle en så stor militær manøver, i henhold til internasjonale avtaler.
Moskva svar var avvisende: Vi gjør hva vi vil militært på eget territorium.
Tidlig på høsten 2021 sendte Russland enda flere soldater til grenseområdene.
I samtaler med vestlige ledere fulgte Putin opp: Den russiske presidenten ville ha garantier fra Nato om at alliansen skulle nekte Ukraina medlemskap, nå og i all fremtid.
– Når forsto du at Russland hadde til hensikt å gå til krig og okkupere Ukraina?
– Vi var lenge usikre på formålet med å sende så mange soldater til grenseområdene. Men utover høsten 2021 ble det stadig klarere. Etter hvert som vi fikk informasjon ikke bare om kapasiteten, men også Russlands intensjon, ble det klart for oss at Russland hadde ett formål: Å invadere Ukraina, sier Stoltenberg.
I slutten av september 2021 hadde Stoltenberg og den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov avtalt å møtes i FN i New York.
Stoltenberg skal senere omtale dette møtet som en fullstendig katastrofe. Hans stabssjef, Stian Jenssen, var til stede.
– Den russiske utenriksministeren gikk rett på med harde angrep mot Nato. Han sa at så lenge vi bare kom for å kritisere Russland, så gadd han ikke å høre på dette enda en gang. Lavrov opptrådte bøllete, urimelig og anspent, sier Jenssen.
Stoltenberg supplerer:
– Som regel har disse møtene endt opp med en plan, eller et avtalt møte i Nato Russland-rådet. Men nå var det umulig, slik stemningen var. Bare det at vi hadde bedt om et møte, oppfattet Lavrov som en fornærmelse. Samtalen var over etter mindre enn en halvtime, sier han.
USA og de øvrige Nato-landene bestemte seg for å dele informasjon som deres etterretningstjenester hadde fått fram, i et omfang de aldri hadde gjort tidligere.
Stoltenberg forklarer at de ville vise hvor alvorlig situasjonen var, men også forsøke å forhindre Russland fra å gjennomføre sine planer.
Samtidig var det medlemsland som stilte spørsmål ved det etterretningen indikerte, at Russland faktisk ville invadere Ukraina.
Tidlig i desember hadde Stoltenberg og Nato-toppene fått informasjon om en planlagt dato for en russisk invasjon i Ukraina: Først ble det sagt januar, men det ble senere korrigert til slutten av februar.
Midt i desember satte Russland hardt mot hardt:
President Putin ville ha øyeblikkelige forhandlinger.
I brev til Washington og Nato som Kreml publiserte kort tid etter, viste den russiske presidenten sine kort:
– Det var et russisk ultimatum, sier Stoltenberg nå.
Brevet fra Russland til Nato hadde tre hovedkrav:
- Russland krevde juridiske garantier for at Nato aldri kan ta opp nye medlemmer. Det ville stenge døren for Ukraina, men også for Finland og Sverige, for all fremtid.
- Nato måtte trekke ut alle styrker og alle militære installasjoner fra land som er blitt medlemmer i Nato siden 1997 – i praksis hele Øst-Europa.
- Nato og Russland skal etablere en buffersone uten militær aktivitet langs deres felles grense. Det ville bety at landene i Baltikum ikke lengre kunne ha egne forsvar, eller øve på eget territorium.
Dette var krav som brøt med fundamentale prinsipper for europeisk sikkerhet og var i strid med avtaler Russland tidligere hadde undertegnet.
Likevel ble det i Nato-hovedkvarteret vurdert som viktig å etablere en dialog med Russland, basert på deres forslag, nettopp for å hale ut tiden ytterligere.
På vegne av alliansen ville Stoltenberg forsøke å få til en dialog med Russland om temaer som tillitsbyggende tiltak, rustningskontroll og kjøreregler for militær aktivitet.
For Nato handlet det nå om å vinne tid.
– KUNNE VI HINDRE EN INVASJON, ELLER I DET MINSTE KLARE Å UTSETTE DEN, SPØR STOLTENBERG SEG.
– I desember 2021 visste vi at invasjonen var planlagt til februar, altså om noen få uker. Sammen med medlemslandene måtte vi forsøke å få i gang en meningsfull prosess. Vi måtte være villige til å diskutere ulike sikkerhetsspørsmål med Russland, sier han.
Tilbudet tilbake til Moskva var en serie møter rett over nyttår.
12. januar 2022 kom den russiske delegasjonen til Nato-hovedkvarteret.
Putin hadde sendt viseutenriksminister Aleksandr Grusjko og viseforsvarsminister Aleksandr Fomin for å møte Stoltenberg.
Nato Russland-rådet består av 31 nasjoner: Russland og Natos 30 medlemsland.
I forkant av det formelle møtet hadde Stoltenberg og hans stabssjef Stian Jensen en kort samtale med de to viseministrene.
For Grusjko ble dette ikke bare et møte med 30 medlemsland i Nato, men også et gjensyn med minner fra sin egen barndom:
Aleksandr «Sasja» Grusjko ble født på Oslo Røde Kors' fødeklinikk i Fredrik Stangs gate i 1955, fire år før Jens Stoltenberg kom til verden på den samme klinikken.
Faren Viktor Grusjko var KGB-agent i Oslo, stasjonert på den sovjetiske ambassaden rundt hjørnet fra klinikken. «Sasja» og Jens hadde sin tidlige oppvekst i de samme kvartalene på Frogner og Skillebekk i Oslo.
De to kjente hverandre fra tidligere møter. Da hadde Grusjko delt minner fra barndommens gater med Stoltenberg: om lek i grøntområder som «Tinkern» og i Hydroparken på 60-tallet. Russeren husket også et besøk til familiehytta til Thorvald Stoltenberg på Ula i Vestfold, sammen med sin diplomat-far.
Stian Jenssen forteller at tonen foran Nato Russland-rådets møte i januar var helt annerledes enn i møtet med Lavrov noen måneder tidligere:
– På det forberedende møtet sa Jens at han ville foreslå at diskusjonene mellom Russland og Nato kunne fortsette i en serie møter hvor både Russlands og Natos sikkerhetsbekymringer kunne bli diskutert, legger han til.
– Grusjko var ikke avvisende til det, men sa at han måtte konsultere Moskva før han kunne besvare invitasjonen, supplerer Stoltenberg.
Møterom 1 i Nato-hovedkvarteret er den enorme, dråpeformede rådssalen, hvor de 30 medlemslandene møtes flere ganger i uka under generalsekretærens ledelse.
Tolkebokser og store skjermer pryder veggene, sammen med den enorme stjernen som er Natos logo. Midt på gulvet står skjermer med gigantiske tall som teller ned. Ingen skal være i tvil om når taletiden er over.
Inne i det lukkede møtet i Nato Russland-rådet i møterom 1 denne onsdagen i januar 2022, ble de russiske kravene avvist fra Nato-siden.
Men det ble åpnet for en prosess hvor Nato kunne diskutere
med dem i en serie på tre møter: Temaene kunne være europeisk sikkerhet, redusere risikoen for fatale ulykker, rustningskontroll og nedrustning.
Men det var ikke de to russerne interessert i. Forhandlingsklimaet ble nå konfronterende og iskaldt.
I skarpe manus redegjorde russerne for hvordan Nato hadde spist seg inn i Russlands interessesfære etter Sovjetunionens fall. Og senere lovet Ukraina et fremtidig medlemskap. Nå hadde Russland fått nok.
– JEG TROR ALDRI DET VAR NOEN REELL VILJE FRA RUSSLANDS SIDE TIL Å FORHANDLE, SIER STOLTENBERG.
– Brevene og krav om samtaler var trolig bare skinnmanøvere for å legitimere en invasjon som det hastet å komme i gang med. Før vårløsningen, og før det ble for mye gjørme i det ukrainske landskapet, sier Stoltenberg nå.
Det kom aldri noe formelt, skriftlig svar fra Moskva, slik Aleksandr Grusjko hadde lovet.
I stedet sendte utenriksminister Lavrov nye skriftlige spørsmål til flere medlemsland i slutten av januar. Utenriksminister Anniken Huitfeldt var en av mottagerne.
«USA og Natos svar på våre forslag viser alvorlige ulikheter i forståelsen av prinsippene om lik og udelelig sikkerhet», skrev Lavrov i brevet. Han ba nå hvert enkelt Nato-land svare for sin egen tolkning.
Bare tre måneder tidligere hadde Lavrov og Huitfeldt stått side om side ved et minnesmerke i Tromsø for å hedre sovjetiske soldater som falt i andre verdenskrig.
Stoltenberg oppfattet de nye brevene som et forsøk på å splitte Nato-landene, som raskt ble enige om at Stoltenberg skulle svare på vegne av alle.
I et skriftlig svar til Lavrov tidlig i februar, gjentok Stoltenberg invitasjonen til en serie møter mellom Nato-landene og Russland. Han ba også Russland trekke de militære styrkene tilbake fra grenseområdene mot Ukraina.
Samtidig gjorde Nato egne forberedelser for å være rustet til krig, om det skulle bli nødvendig.
– Polen, Romania og de baltiske landene var nervøse og ba om militære forsterkninger fra Nato. Vi gjorde ingen vesentlige endringer i styrkeoppsettet, men USA og Nato forsterket sine baser med flere soldater, sier Stoltenberg.
I månedene før krigen ble også klar-tiden for Natos hurtigutrykningsstyrke redusert, fra 40 dager og ned til 15 dager.
– Hvis det kom en storskala invasjon i Ukraina, så ville vi aktivere våre forsvarsplaner, og sende styrker. Dette ble gjort ettertrykkelig klart for Russland. Beskjeden til Moskva var at de ikke måtte feiltolke oss: Å bevege seg inn på Natos territorium ville være å krysse vår røde linje, sier Stoltenberg.
– Alt vi vi har sett i ettertid, tyder på at dette budskapet ble forstått i Moskva, legger han til.
De neste dagene ble hektiske.
– Generalsekretærens mantra fra disse ukene var slik: Det er aldri for sent å avlyse en invasjon. Det var vårt eneste mål i disse dagene. Men jeg tror at Russland for lengst hadde bestemt seg, uansett hva vi gjorde, sier stabssjefen.
17. februar foretok utenriksminister Lavrov det endelige bruddet med Nato. Han sa det var umulig å samarbeide med en organisasjon som sprer falske rykter om at Russland planlegger en invasjon av Ukraina.
18. februar startet den årlige sikkerhetskonferansen i München, hvor Lavrov har vært en årviss gjest. Men denne gang kom ingen fra Kreml. Stoltenberg var også i tvil om det er riktig å reise til München. Men med et fly i beredskap for en rask retur til Brussel om nødvendig, bestemte han seg for å dra.
22. februar. Siden desember hadde Nato etterretningsinformasjon om at dette ville være datoen for Russlands invasjon. På twitter-kontoen til russisk UD ble logoen endret fra deres våpenskjold til tallkombinasjonen «220222», Denne dagen observerte vestlig etterretning at flere tusen soldater brøt opp fra sine midlertidige leire, og begynte å kjøre mot grensen til Ukraina.
23. februar hadde Stoltenberg planlagt et besøk til Nederlands statsminister Mark Rutte i Haag, men avlyste og deltok heller digitalt.
Samme kveld spiste generalsekretæren og hans stabssjef middag sammen i Stoltenbergs bolig.
Stoltenberg tok kvelden tidlig. Jenssen dro hjem etter middagen, men ble sittende oppe til godt over midnatt og fulgte utviklingen på TV og i sosiale medier.
De visste at de russiske invasjonsstyrkene var ute av sine leire, men de hadde ennå ikke krysset grensen.
– Jeg sov urolig. Og rundt klokken to våknet jeg av en serie push-meldinger på telefonen: Russiske soldater var på vei mot Kyiv, forteller stabssjefen.
Jenssen kom seg raskt opp og dro til Nato-hovedkvarteret. Brussel-natten var mild, sju grader, og det var delvis overskyet. Klokken 04.00 var kontoret fullt bemannet.
Like etter ringte han sjefen, som heller ikke hadde sovet stort.
– Jeg ble vekket av telefonen fra Stian. Den korte beskjeden var «nå er de i gang». Noe mer ble ikke sagt, forteller Stoltenberg.
Klokken 04.51 hadde han morgenens første fordømmelse av krigen, og en kort uttalelse, ute på Twitter.
Like etter ringte telefonen fra Det hvite hus. Stoltenberg hadde en samtale med USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin før han dro mot kontoret.
Neste oppgave var å forberede møtet i Natos Råd med de 30 ambassadørene.
– Rådet skulle fordømme angrepet på vegne av medlemslandene. Og aktivere Natos forsvarsplaner, sier Stoltenberg.
Rådsmøtet ble innledet med en oppdatering av situasjonen av Saceur, general Tod Walters, som da var øverstkommanderende for alle styrkene i Europa.
Walters fikk da kommandoen over 40 000 Nato-soldater, og fullmakt til å disponere dem.
– Var det noe mer Nato kunne gjort for å hindre krigen, Stoltenberg?
– Nei, ikke uten å gå på akkord med grunnleggende prinsipper som landenes selvbestemmelse. Om vi hadde akseptert Russlands krav om å trekke styrker tilbake og stenge Natos dør for nye medlemmer, ville vi bryte både landenes rett til selv å velge om de vil alliere seg med andre, og retten til eget forsvar. Det hadde gjort oss enda mer truet.
Fredag 4. februar 2022 ble Jens Stoltenberg utnevnt til sjef i Norges Bank av Kongen i Statsråd.
Det forsterket en nasjonal debatt om utnevnelsen. Stortingets kontrollkomité startet undersøkelser umiddelbart og sendte en rekke spørsmål til regjeringen. Hele opposisjonen i Stortinget var kritisk, og bølgene i Stortinget gikk høyt.
Når Stoltenberg nå ser tilbake på disse ukene, avviser han at det stjal hans fokus på å hindre krig:
– Jeg var glad da jeg fikk jobben, og var forberedt på å ta den. I løpet av høsten hadde jeg også fått spørsmål om å fortsette i Nato, men hadde sagt nei. Jeg ville hjem til Norge for å bli sentralbanksjef. Diskusjonen hjemme forstyrret ikke mitt arbeid her i Nato. Men da krigen brøt ut, ble det klarere for meg at det eneste riktige var å bli i Nato, sier Stoltenberg nå.
Han sier at han hver eneste dag det siste året, har latt seg imponere av Ukrainas motstandsevne.
Men det var ikke selvsagt at det skulle gå slik. Stoltenberg fryktet at Russland ville ta kontroll over Ukraina etter kort tid.
– Det var mange som undervurderte Ukrainas motstandsevne og overvurderte Russlands militære kapasitet. Russlands plan var åpenbart å raskt innta Kyiv, styrte presidenten og sørge for en hurtig maktovertagelse.
– I begynnelsen var det stor redsel for at Ukraina skulle tape. Etter hvert som vi har sett deres styrker og svakheter i det russiske militære, er det blitt klarere at Ukraina faktisk kan vinne denne krigen. Men vi må altså ikke undervurdere Russland, sier han.
I dette VG-intervjuet om forløpet til invasjonen for ett år siden, ønsker Nato-sjefen ikke å spekulere i hvordan Russland vil fremstå, og hva det vil innebære dersom de taper krigen.
Men én ting er han sikker på:
– Det finnes ingen risikofrie opsjoner. Krigen kan komme ut av kontroll. Men vi må gjøre det som minimerer farene og maksimerer vår egen sikkerhet. Det gjør vi best ved å ikke bli direkte involvert i krigen, men samtidig støtte Ukraina, sier Jens Stoltenberg.
Publisert:
Publisert: 12.02.23 kl. 09:48
+ There are no comments
Add yours