Dette er en historie fra Oslo.

Familien Pettersen – mor, far og to halvvoksne barn – bor i fars barndomshjem sentralt i Oslo. Dette er et trygt og stabilt bomiljø der “alle kjenner alle”. Familen eier også en liten hytte i Valdres som bestefar satte opp i 1951, og som brukes flittig hele året, både i helger og ferier. Far eier en vanlig personbil, som brukes til å kjøre mor til jobb i Sandvika og deretter far til jobb i Ski. Mor har et mindre handicap som gjør at hun er avhengig av en spesialtilpasset bil. Ellers brukes bilen til å kjøre familien til hytta. Så bestemte byrådet at gaten utenfor skulle få sykkelvei i begge retninger. Dermed forsvant et stort antall p-plasser, og parkeringssituasjonen i området gikk fra vanskelig til umulig. Far søkte om HC-plass, men fikk blankt avslag. Så hver ettermiddag må han kjøre rundt i et større område for om mulig å finne en p-plass. Dette sliter på far, og på resten av familien. De har derfor kommet til at de derfor står overfor to valg – selge bilen eller flytte. Selge bilen betyr at mor må slutte å jobbe, kollektivtransport er en umulighet. Og de kan glemme å komme seg til hytta, det finnes ingen alternativ transport dit. Ved å flytte, vil familien miste bomiljøet og ungene sine nære venner, og de må skifte skole. Valget er pest eller kolera. Av to onder, så har familien funnet ut at de velger det som gir litt minst smerte, nemlig å flytte. De er derfor nå aktive på visninger i nabokommunene. Og på sykkelveien suser det 5-6 syklister forbi (om sommeren) på vei til sine fett betalte byråkratjobber i sentrum. Så byrådets kampanje “begynn å sykle eller flytt” viser seg å virke. Byrådet i Oslo har gått til krig mot sin egen befolkning. Det er dessverre lenge til kommunevalget, men KAMPEN MOT DENNE GALSKAPEN BEGYNNER NÅ, OG DET ER EN KAMP VI SKAL VINNE. Oslo skal igjen bli en by for alle. Del dette med så mange som mulig