Hersketeknikker i Politikk og Samfunn: En Innsikt i Maktspill

Hersketeknikker i Politikk og Samfunn: En Innsikt i Maktspill

I en verden der makt og innflytelse er sentrale drivkrefter, utgjør hersketeknikker en viktig del av dynamikken både i politikken og i hverdagslivet. To nøkkelkilder, Nils Littorin fra Kommunistiska partiet og forskeren Berit Ås, gir oss innsikt i hvordan slike teknikker anvendes og hvordan vi kan gjenkjenne dem.

Nils Littorin, medlem av Kommunistiska partiets styrelse, belyser i en debattartikkel hvordan venstresiden bruker hersketeknikker for å dominere diskusjoner og undertrykke motstridende synspunkter. Han påpeker at venstresiden ofte hevder å representere de svake i samfunnet, men i realiteten bruker subtile og manipulative metoder for å opprettholde sin egen makt. Littorin identifiserer teknikker som osynliggörande, skyte budbringeren, mistenkeliggjøre uppsåt, “guilt by association”, og til slutt stemple motstandere som rasister.

På den andre siden presenterer Annakarin Nyberg og Erica Dahlgren, forfatterne av boken “Härskarteknik”, en mer detaljert analyse av sju hersketeknikker definert av Berit Ås. Disse inkluderer osynliggörande, förlöjligande, undanhållande av information, dubbel bestraffning, påförande av skuld och skam, objektifiering, samt våld och hot om våld. Disse teknikkene spenner fra subtile metoder som å ignorere eller gjøre narr av noen, til mer direkte former som trusler og fysisk vold.

Det er viktig å merke seg at mens Littorins fokus er på venstresidens bruk av hersketeknikker i politiske debatter, tilbyr Nyberg og Dahlgren en mer generell oversikt som er relevant i mange ulike sosiale sammenhenger, inkludert arbeidsplasser og personlige relasjoner.

Disse innsiktene viser hvordan hersketeknikker kan være dypt forankret i både politiske og sosiale strukturer. Det er en påminnelse om at makt ofte utøves ikke bare gjennom direkte handlinger, men også gjennom mer subtile og psykologiske metoder. For å skape et mer inkluderende og rettferdig samfunn, er det viktig å gjenkjenne og utfordre disse teknikkene, både på det personlige plan og i bredere samfunnsmessige diskurser. Ved å være bevisst på hvordan makt utøves, kan vi bedre motstå manipulasjon og undertrykkelse, og fremme et mer åpent og balansert samfunn.

En nærmere titt på hvordan de forskjellige teknikkene fungerer, på norsk:

Usynliggjøring: Å ignorere eller utelate noen fra samtaler eller beslutninger. Dette kan være så subtilt som å ikke anerkjenne noen i et møte eller å overse deres forslag.
Hån: Å gjøre narr av noen, enten gjennom vitser, sarkasme, eller nedsettende kommentarer, ofte i et forsøk på å underminere deres troverdighet eller selvtillit.
Informasjonstilbakeholdelse: Å holde tilbake viktig informasjon for å svekke andres posisjon eller evne til å ta informerte beslutninger. Dette kan være så enkelt som å ikke dele viktig e-post eller å holde noen utenfor viktige møter.
Dobbel straff: Å sette noen i en situasjon der de ikke kan vinne, uansett hva de gjør. Dette kan være et scenario der en person kritiseres uavhengig av om de velger handling A eller B.
Påføring av skyld og skam: Å gjøre noen ansvarlig eller skamfull for noe, ofte uten grunnlag. Dette kan innebære å klandre noen for en feil som ikke er deres, eller å påføre skam for å kontrollere eller manipulere dem.
Objektifisering: Å behandle noen som et objekt i stedet for en person, ofte ved å fokusere på deres utseende eller andre overfladiske aspekter, i stedet for deres ideer, meninger eller kompetanse.
Vold og trusler om vold: Bruk av fysisk makt eller trusler om vold. Dette er den mest ekstreme formen for hersketeknikk og kan inkludere alt fra subtile trusler til faktisk fysisk overgrep.

Eller som Nils Littorin skriver selv:

Venstresiden hevder de står på de svakes side og forsvarer det gode. Samtidig benyttes hersketeknikker for å stilne debatten. Når argumentene mangler og fakta støtter motparten, opprettholder de sin autoritet gjennom slu, men effektive knep. Resultatet er at viktige saker blir oversett. Men nå blir venstresidens hersketeknikker avslørt:

Usynliggjøring og relativisering: Visse problemer passer ikke inn i venstresidens verdensbilde og blir derfor ignorert. Tanken er at hvis alle slutter å snakke om dem, vil de forsvinne. Men når problemene likevel tvinger seg frem, blir de relativisert. For eksempel blir bekymrede innbyggere i Malmö fortalt at volden statistisk sett var verre i Sveriges folkhjem på 70-tallet eller i dagens Chicago. Så hvorfor klage?
Skyt budbringeren: Når sannheten er for ubehagelig, angripes den som bringer den frem. Er personen en typisk taper som staver feil, omgås i feil kretser og stemmer på feil parti? Slike personer blir lett avfeid som fobiske eller dårlig utdannede og dermed mindre kunnskapsrike.
Mistenkeliggjør hensikten: Hvis budbringeren bærer en moralisk skuddsikker vest for venstresiden, for eksempel tilhører en etnisk minoritet og ikke kan kritiseres direkte, kan man likevel dra dem gjennom sølen. Budbringeren anklages da for å “bevisst eller ubevisst” tjene motstanderens sak. Som når Amineh Kakabaveh, med røtter i Kurdistan, ble kalt “husblatte” av sine partifeller i V. Å fordømme undertrykkelse i islams eller ærens navn blir i venstresidens vridd verden å tjene høyresidens agenda.
Skyld ved assosiasjon: Å omgås med feil personer eller få støtte fra personer med feil meninger kan føre til alvorlige konsekvenser. Venstresidens meningspoliti vil anklage deg for forbrytelser du aldri har begått. Skyld ved assosiasjon ble forfinet og gjort beryktet av den nordamerikanske senatoren McCarthy under den kalde krigen. Han kastet anklager rundt seg for å spre frykt. I jakten på ekte eller innbilte kommunist sympatisører ble helt vanlige folk som bare ønsket demokrati og rettferdighet rammet.
Når i tvil, send inn marinesoldatene! Slik lyder en strofe i en av 60-tallssatirikeren Tom Lehrers sanger. Venstresidens motstykke til invaderende marinesoldater er rasismestempelet. Når ingenting annet biter, brukes det for å stemple mennesker som ikke setter pris på alle multikulturalismens velsignelser. Som barnehagebarn med hijab – eller polske bygningsarbeidere som underbyr svenske lønninger.