– Det var brutale ting – ofte stygge ting

BRENNPUNKT: De måtte plukke ut mål på egenhånd, og slapp bomber i tettbygde bystrøk. Nå forteller to av de mest sentrale norske pilotene åpenhjertig om dramatikken da Norge for første gang slapp bomber over Afrika.

Per Christian MagnusJournalist

Publisert 12. mars 2013 kl. 21:27

Del på Facebook Del på Twitter Del på epost

Norge ledet an i NATOs bombekampanje mot Libya for to år siden.

Etter 60 år hvor Norge bygget sitt omdømme og nasjonale identitet som fredsmekler og verdensmester i bistand, sto vi plutselig i spissen for en bombekampanje over afrikansk jord.

«Det var jo ren og skjær krig!»

De norske pilotene er overrasket over hvor liten debatt det var i Norge rundt den sentrale rollen vi hadde i bombeaksjonen over Libya.

– Når jeg stod midt oppi det og representerte Norge og brukte såpass mye våpenmakt, så forbauser det meg litt at det ikke var diskutert litt mer, sier oberst Bård Solheim, sjef for den norske F16-operasjonen.

Den andre piloten, som ikke ønsker å identifiseres ved navn, tror nordmenn ikke er klar over stor makt Norge utøvet i Libya. Han opplevde å se mennesker på bakken flykte vekk etter at en av hans bomber traff målet, andre lå døde igjen.

– Det var jo ren og skjær krig. Det var brutale ting, ofte stygge ting. Men det må du bare leve med, sier han til NRK Brennpunkt.

«Vi ble stemplet som krigshissere»

– Det var litt sånn trøkk i salen, forteller Venstreleder Trine Skei Grande om spørretimen i Stortinget 16.mars 2011. En samlet opposisjon krevde at regjeringen tok initiativ til en internasjonal aksjon mot Gaddafis påståtte overgrep mot sivile under borgerkrigen i Libya.

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var sterkt uenig, og mente opposisjonen hadde en lettvint holdning til bruk av militær makt.

Men dagen etter, torsdag 17. mars, vedtok FNs Sikkerhetsråd overraskende resolusjon 1973 om bruk av «alle tilgjengelige midler» for å sikre sivilbefolkningen i Libya, og å opprette en flyforbudssone over landet.

Da snudde Støre. Plutselig var den norske utenriksministeren en ivrig talsmann for å sende norske bombefly til Afrika.

– Regjeringen snudde på femøringen, sier Skei Grande.

– For meg er det veldig rart at en utenriksminister kan gå så hardt ut i en konfrontasjon mot en opposisjon som står for et standpunkt som han selv innehar noen timer etterpå. Det stiller ham i et veldig underlig lys.

Stort ansvar på pilotene

NATO og Norge la offisielt stor vekt på at bombemålene var nøye valgt ut, og basert på førstehånds etterretning. Men de norske pilotene forteller at under de fleste oppdragene måtte de selv velge ut bombemål fra cockpiten i F16-flyet.

75 prosent av de norske bombetoktene over Libya var såkalte SCAR-oppdrag (Strike Coordination and Reconnaissance). Det vil si at det var opp til piloten selv å finne egnede bombemål.

– Her kunne du i ganske mange operasjoner få beskjed om bare å fly inn i et kjempestort område på størrelse med hele Sør-Norge nesten, og lete etter ting sjøl, forteller Bård Solheim.

Den andre piloten forteller at dette var nytt for de norske.

– Vi er vant med å få en klarering fra bakken, det fikk vi ikke i det tilfellet her.

• Se Brennpunkt-dokumentaren her:

Dette innebar et stort ansvar på skuldrene til pilotene, flere av dem unge med liten erfaring fra skarpe oppdrag.

– Var det et for stort ansvar for mange?

– Nei, men det var et stort ansvar», svarer Bård Solheim.

Bombe for menneskeretter

Norske politikere la vekt på en ordbruk kjent fra humanitære aksjoner når krigen i Libya skulle begrunnes i den politiske debatten og i mediene.

Under debatten i Stortinget 29.mars 2011 beskrev KrFs Dagrunn Eriksen bombingen av Libya som en del av kampen for demokrati og menneskerettigheter i hele Midtøsten:

«Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.», sa hun.

I sin redegjørelse for Stortinget 9.mai 2011 sa daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at «for oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på.»

Til NRK svarer Støre i dag dette på spørsmål om Norge tok del i en bombeaksjon for menneskerettighetene:

– Ja, den var ikke erklært som det, den var erklært som en intervensjon for å beskytte sivile. Men det ble jo påberopt denne tenkningen, da dette vedtaket (FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1973) kom. Så om det ikke var menneskerettigheter så var det i alle fall en klar forankring i beskyttelse av sivile, som stod i fare for massive overgrep.

Norge part i borgerkrig

I borgerkrigen mellom oberst Gaddafis styrker og opprørere, skjøt opprørsstyrker ved mange anledninger inn i byer og tettsteder mot sivile.

Dette ble observert av de norske pilotene, men opprørerne ble aldri angrepet av NATO. En anonym norsk stabsoffiser under den NATO-ledete operasjonen forteller dette i en masteroppgave ved Forsvarets høgskole.

– Gikk dere aktivt inn i kampsituasjoner og støttet opprørerne?

–Ja, svarer den ene piloten.

– Så sånn sett så bombet dere Gadaffi fra makten?

– Det er jo dine ord. Vi løste et oppdrag som var gitt, det var egentlig ikke vesentlig med Gadaffi for oss, vi skulle løse oppdraget som gikk ut på å hindre overgrep mot sivilbefolkninga, herunder å ta ut materiell som vi så var i kamp mot sivilbefolkninga.

Både ledelsen i NATO, president Obama, den britiske statsministeren David Cameron og den franske presidenten Nicolas Sarkozy var tydelige på at målet for bombingen i Libya var å fjerne oberst Gaddafi fra makten. Allikevel avviste den norske regjeringen at Norge bidro til regimeskiftet.

De viste til FN-resolusjonen, som tydelig begrenset mandatet til NATO til «beskyttelse av sivile».

Norge, som et av landene som bidro med flest tokt og bomber over Libya, skal altså ikke ha bidratt til Gaddafis fall?

– Ja, jeg kan forstå at det kan se ut som dette også var målet, og noen av NATO-lederne sa også det klart. Vi valgte å være kanskje enda mer bokstavtro, å si at oppdraget handlet om det det handlet om, sier Jonas Gahr Støre til Brennpunkt.

«Demokrati fra 40 tusen fot»

Jonas Gahr Støre er ikke bare den første norske utenriksministeren som sender bombefly til Afrika. Samtidig med at de norske bombene faller over Libya, publiseres hans kronikk i det prestisjetunge tidsskriftet New York Review of Books; «Why we must talk» (Hvorfor vi må snakke sammen).

I kronikken skriver Støre om hvordan dialog er veien å gå mot fred i Midt-Østen, og han harselerer over dem som vil bruke makt for å tvinge gjennom nye styresett:

«Mange av dem som sterkest er imot dialog i internasjonale relasjoner, foretrekker å leve i en verden de ønsker eksisterte. Noen av dem mener at å påtvinge andre land et bestemt politisk system, forsvarer bruken av store verdier og tap av menneskeliv ».

Resolusjon 1973 fra Sikkerhetsrådet i FN understreker eksplisitt at Libyas selvstendighet og territorielle integritet skal respekteres. Likevel sier daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre til Dagsrevyen to dager etter at «Det å innføre demokrati fra 40 tusen fots høyde er ikke enkelt. Men det er dette vi har.»

Da hadde statsministeren samme dag annonsert at Norge ville sende seks F16-fly til Libya.

Full nasjonal oppslutning

Da statsminister Jens Stoltenberg redegjorde for Stortinget 29.mars 2011 om bombeaksjonen i Libya, kunne han med rette føle at han hadde en samlet nasjon bak seg og F16-flyene:

«Jeg tror det er lenge siden vi har hatt en så klar, så uforbeholden, så samstemt og tydelig enighet i Stortinget om full oppslutning om alle deler, om innretningen av de militære operasjonene og Norges bidrag», sa han.

Våren og sommeren 2011 sluttet de fleste sentrale mediebedrifter i Norge opp om krigen og begrunnelsen for den. De store norske bistandsorganisasjonen sluttet opp om det de oppfattet som en humanitær intervensjon.

Den norske kirkes øverste leder, biskop Helga Haugland Byfuglien, sa at «kirken har full tillit til at regjeringen har gjort en riktig vurdering i å sende norske kampfly til Libya».

Norge bombet Gaddafi

Amerikanske militære kilder har avslørt at det var to norske F16 som natt til mandag 25.april 2011 bombet Gaddafis residens i Tripoli. Ifølge libyske kilder ble tre mennesker drept og 45 såret i angrepet, blant dem flere barn.

Den norske forsvarsledelsen vil ikke kommentere enkelt-oppdrag. Ifølge journalister fra den amerikanske tv-kanalen NBC i Tripoli, var det ingen militære installasjoner i nærheten av det norske bombemålet.

– Det bør ikke være noen overraskelse for noen at det går med liv på bakken når du dropper ei bombe. Det bør ikke være noen overraskelse at det dreier seg om brutale, ofte litt stygge ting, men det er det som er jobben, til syvende og sist, sier den norske jagerflypiloten fra Libya-aksjonen.

Militæroperasjon i Libya

• 17. mars sa FNs sikkerhetsråd ja til en flyforbudssone og bruk av andre midler for å beskytte sivilbefolkningen i Libya. 19. mars vedtok et internasjonalt toppmøte i Paris å implementere resolusjonen. Frankrike bombet kort etter regjeringshæren ved Benghazi.
• USA, Storbritannia og Frankrike var de viktigste bidragsytere. Italia og Hellas stilte militærbaser til disposisjon.
• Norge stilte seks F16-kampfly til rådighet. Flyene hadde base i Souda Bay på Kreta.
• Koalisjonen bombet mål en rekke steder i Libya, deriblant Tripoli, Sirte, Benghazi, Zuwarah og Misrata.
• 31. mars tok NATO over kommandoen. Samtidig sluttet De forente arabiske emirater seg til alliansen.
• 5. mai vedtok NATO å etablere et fond til opprørsbevegelsen. Fondet fikk bl.a. penger fra de over 300 milliarder kronene som var låst i banker i USA og Europa og som tilhørte Libyas ledelse.
• Det tok 32 dager fra opprøret startet til FN åpnet for luftangrep for å beskytte sivilbefolkningen, noe som er rekord i FN-sammenheng.
• 31.oktober trakk NATO sine styrker ut av Libya. Gaddafi ble drept dagen før.

Publisert 12. mars 2013 kl. 21:27