Hva er JURISDIKSJON??

Jurisdiksjon betyr rettshåndhevelse og handler om staters og lokale myndigheters grunnlag for å utøve tvang på sine statsborgere og i sitt territorium.

Begrepet kan deles inn i betydningene lovgivningsmyndighet, domsmyndighet og tvangsmyndighet. Lovgivningsmyndighet handler om hvem som har kompetanse til å fastsette lover og regler. Spørsmål om domsmyndighet går ut på hvem som har rett til å dømme i en sak, mens tvangsmyndighet går ut på typiske politioppgaver, mest praktisk pågripelse, samt inndriving av pengekrav og annet som kan være gjenstand for tvangsfullbyrdelse. Territorial myndighet handler om hvem som har myndighet til å utøve

Begrepet jurisdiksjon brukes både på nasjonalt og internasjonalt nivå.

Nasjonalt nivå

Nasjonalt vil spørsmål om domsmyndighet gå på hvilken domstol som er rett verneting i en sak. Spørsmål om tvangsmyndighet vil sjelden oppstå på nasjonalt nivå, ettersom slik myndighet ikke er underlagt interne områdebegrensinger. Dette kan imidlertid stille seg annerledes i stater som er organisert som føderasjoner. Et eksempel på dette er USA, der politiet i de enkelte delstatene normalt ikke har jurisdiksjon utover delstatens grenser.

Internasjonalt nivå

Internasjonalt vil hver enkelt stat som utgangspunkt ha jurisdiksjon over sitt eget landområde, samt luftterritoriet over dette. Videre vil man som følge av den folkerettslige Havrettskonvensjonen ha jurisdiksjon over visse nærliggende havområder. Dette gjelder for det første de såkalte indre farvann, som er farvann innenfor visse grunnlinjer som trekkes langs kysten. Statene vil også ha jurisdiksjon i det såkalte territorialfarvannet, som kan strekke seg inntil 12 nautiske mil målt fra grunnlinjene, og i den såkalte tilstøtende sone ytterligere 12 nautiske mil utover. Den jurisdiksjon som kan gjøres gjeldende i disse sonene vil imdidlertid være noe begrenset i forhold til på landjorda og i de indre farvann. Blant annet vil skip ha rett til uskyldig gjennomfart i territorialfarvannet og det er begrensninger på adgangen til å forfølge og ta arrest i skip i slik gjennomfart. I den tilstøtende sone vil staten ikke ha suverenitet, men vil likevel ha en viss jurisdiksjon ved at den vil ha myndighet til å utøve tvangskraft for å hindre smugling, tollovertredelser, overtredelser av immigrasjonslovgivningen og lignende forhold. I den økonomiske sonen, som kan strekke seg 200 nautiske mil fra grunnlinjene, vil statene ha visse økonomiske enerettigheter, først og fremst til fiske og petroleumsproduksjon, og vil ha jurisdiksjon i forhold til å hindre at andre stater eller private rettssubjekter opptrer i strid med disse enerettene.

I tillegg til land- og sjøområder vil statene ha en viss jurisdiksjon over egne statsborgere, uavhengig av hvor disse befinner seg. Norge vil således ha myndighet til å straffe norske statsborgere for handlinger begått i utlandet, og regler om dette er nedfelt i straffeloven. Dette forutsetter imidlertid utlevering, da stater ikke vil ha tvangsmyndighet på andre staters territorium. Stater vil også ha jurisdiksjon over sine egne skip og luftfartøyer, selv om disse befinner seg på åpent hav eller i luften over åpent hav.

Det er vanlig at utenlandske ambassader ligger sitt eget lands jurisdiksjon. The High Court of Justiciary i Camp Zeist i Nederland som i 2001 dømte i Lockerbie-saken lå under skotsk jurisdiksjon. Canada valgte under andre verdenskrig å la deler av et sykehus midlertidig stå utenfor canadisk jurisdiksjon slik at en nederlandsk prinsesse juridisk sett ikke skulle bli født på utenlandsk jord.

Lovgivende makt er makt til å vedta, endre og oppheve lover. Lovgivende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt i henhold til maktfordelingsprinsippet. Lovgivende makt tilligger vanligvis nasjonalforsamlinger og parlamenter, som gjerne også har enerett til å ilegge skatter og avgifterer, vedta budsjetter og bevilgninger, og godkjenne traktater og krigserklæringer.

Den lovgivende makt i Norge

Det norske Stortinget, Oslo.

I et Norge blir den lovgivende makt (Stortinget) valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen retningslinjer for hva den dømmende makt (domstolene) kan foreta seg, og gjennom parlamentarismen har folket også kontroll over den utøvende makt (Kongen via regjeringen). Stortinget er formelt tildelt den lovgivende makt gjennom Grunnloven § 49, som sier at “Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget.”.

Etter at Norge undertegnet EØS-avtalen, er det i praksis ikke alltid Stortinget som er den lovgivende makt, for EØS-avtalen medførte overføring av suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Dette kan medføre overstyring av lover og regler som er vedtatt av Stortinget. Stortinget er gjennom avtalen også forpliktet til å innføre EU-direktiv i norsk rett og har på denne måten fått begrenset sin lovgivende makt.

Den lovgivende makt i EU

Europaparlamentet deler den lovgivende makten i EU sammen med Ministerrådet. De 785 representantene velges for fem år ved direkte valg og er talerør for 457 millioner EU-borgere.

Dømmende makt utøves av domstolene, som har ansvaret for å treffe avgjørelser om rettigheter og plikter.

Domstolene har den øverste autoritet når det gjelder forståelsen av gjeldende rett og anvendelsen av rettsregler på enkelttilfeller.

Domstolenes uavhengighet

I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettsstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.

Domstolene i Norge

Tingrett

Tingrettene er lokalisert svært mange steder i Norge og dekker som regel flere kommuner hver. De fleste saker starter for tingretten. I sivile saker er det en fagdommer som avgjør saken, mens i straffesaker er det en fagdommer og to legdommere. Legdommere oppnevnes av kommunestyret hvert fjerde år, og alle over 18 år er i utgangspunktet valgbare.

Lagmannsrett

Lagmannsrettene finnes på flere steder i Norge (Agder lagmannsrett, Gulating lagmannsrett, Frostating lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett). Alle har navn etter gamle historiske rettssteder, eksempelvis sto det gamle Eidsivating ved Eidsvoll kirke. Lagmannsrettene behandler anker over tingrettenes avgjørelser.

Høyesterett

Høyesterett dømmer i siste instans. Høyesterett består av 19 dommere som er utnevnt av Kongen i statsråd. Det er begrenset adgang til å få prøvet sin sak i Høyesterett, og saken må ha betydning for også andre saker for å bli prøvet. Om en anke fra Lagmannsretten skal behandles i Høyesterett avgjøres av et organ som kalles kjæremålsutvalget. Høyesterett har lokaler ved regjeringskvartalet i Oslo.