Putins tale til det russiske folk ved begynnelsen av den militære operasjonen

Den russiske presidenten holdt i dag tidlig (den 24.2, o.a.) nok en tale til det russiske folk og forklarte bakgrunnen for den militære operasjonen i Ukraina. Jeg har oversatt denne talen.

Av Thomas Röper (Anti-Spiegel)

I tvister – og framfor alt i krig – er det viktig å lytte til begge parter. Den vestlige mediemakten sprer Vestens synspunkter med full kraft. Her vil jeg presentere saken fra russisk side, slik at leseren kan danne seg et inntrykk av begge siders synspunkter. Og Putin redegjorde for det russiske synet i sin nye tale til nasjonen.

Derfor har jeg oversatt den nye talen til nasjonen og publiserer den uten ytterligere kommentarer.

Putins fulle tale

Kjære medborgere, kjære venner!

I dag anser jeg det igjen som nødvendig å komme tilbake til de tragiske hendelsene i Donbass og de sentrale spørsmålene om Russlands sikkerhet.

Jeg vil begynne med det som jeg sa i min tale av den 21. februar i år. Jeg sikter til det som særlig gjør oss urolige og bekymret, de fundamentale truslene, som skritt for skritt, år etter år, blir rettet mot vårt land av uansvarlige i Vesten. Jeg sikter til den østlige utvidelsen av NATO-blokken, til hvor nær dens militære infrastruktur er Russlands grenser.

Det er kjent at vi i 30 år iherdig og tålmodig har forsøkt å komme til enighet med de ledende NATO-landene om en lik og udelelig sikkerhet i . Som svar på våre forslag har vi igjen og igjen enten blitt møtt med kyniske bedrag og løgner eller med press og utpresningsforsøk, mens den nordatlantiske alliansen til tross for alle våre protester og bekymringer har blitt ytterligere utvidet. Krigsmaskinen er i bevegelse, og jeg gjentar det, den kommer svært nær våre grenser.

Hvorfor skjer alt dette? Hvorfor denne arrogante holdningen, hvor man fra en posisjon av egen eksklusivitet og ufeilbarlighet snakker om at man har lov til å gjøre hva som helst? Hvor kommer denne ufølsomme, avvisende holdningen til våre interesser og absolutt legitime krav fra?

Mr Putin's wake-up call | The Economist

Svaret er klart, forståelig og åpenbart. Sovjetunionen ble i slutten av 1980-årene svakere og brøt så sammen. Hele hendelsesforløpet fra den gang er en god lærdom for oss i dag, det viser på en overbevisende måte at lammelsen av regjeringen og av viljen er det første skrittet i retning av en fullstendig ydmykelse. Vi trengte bare å miste vår selvsikkerhet en kort stund, og straks var maktbalansen i verden forstyrret.

Det har ført til at tidligere traktater og avtaler de facto ikke lenger gjelder. Overtalelseskunster og bønner har ikke hjulpet. Alt hva som ikke passer hegemonen, makthaverne, erklæres for arkaisk, utdatert og overflødig. Og omvendt: Alt som virker fordelaktig for dem, blir framstilt som den ultimate sannheten, og skal for enhver pris gjennomføres, hensynsløst og med alle midler. Annerledestenkende blir tvunget i kne. 

Jeg snakker ikke bare om og ikke bare om våre bekymringer. Dette gjelder hele systemet med internasjonale relasjoner og iblant til og med USAs egne alliansepartnere. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble verden og de grunnleggende normene i internasjonal rett organisert på en ny måte – de viktigste grunnleggende normene ble etablert på slutten av den andre verdenskrig og befestet i stor grad resultatet av den – og disse normene begynte å være til hinder for dem som hadde erklært seg som vinnere i den kalde krigen.

I det praktiske liv, i internasjonale relasjoner, i reglene som styrer disse relasjonene, måtte disse forandringene i verdenssituasjonen og selve maktbalansen naturligvis tas i betraktning. Men det burde jo ha skjedd på en profesjonell, smidig og tålmodig måte, idet man tok hensyn til og respekterte alle lands interesser og i bevisstheten om deres ansvar. Men nei, det var en tilstand av eufori fra absolutt overlegenhet, en form for moderne absolutisme, desto mer på bakgrunn av taktløsheten og arrogansen hos dem som bare forberedte, aksepterte og implementerte avgjørelser som var fordelaktige for dem selv. Situasjonen begynte å utvikle seg på en annen måte.

Man behøver ikke å gå langt for å finne eksempler. Først ble den blodige militæroperasjonen mot Beograd gjennomført uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd. En bombing av sivile byer og livsviktig infrastruktur, som varte i flere uker. Jeg må minne om disse faktaene da noen vestlige kolleger ikke liker å tenke på disse hendelsene, og når vi snakker om det, foretrekker de å ikke forholde seg til folkerettens normer, men til omstendighetene som de tolker etter sitt eget forgodtbefinnende.

Så var det Irak, Libya og Syria sin tur. Den ulovlige bruken av militærmakt mot Libya og omgåelsen av alle vedtakene i FNs sikkerhetsråd om Libyaspørsmålet førte nå til en fullstendig ødeleggelse av landet, skapte en grobunn for internasjonal terrorisme og kastet landet ut i en humanitær katastrofe og en lang borgerkrig som fortsatt pågår. Tragedien, som rev med seg hundretusener, ja millioner av mennesker i døden, ikke bare i Libya, men i hele regionen, førte til en masseflukt fra Nord- og Midtøsten til Europa.

Syria var tiltenkt en liknende skjebne. Den vestlige koalisjonens framrykning på dette landets territorium uten den syriske regjeringens samtykke og uten tillatelse fra FNs sikkerhetsråd er ikke noe annet enn et rettsstridig militært angrep, en intervensjon.

All about Weapons of Mass Destruction and their Delivery Systems  (Prohibition of Unlawful Activities) Act, 2005

Invasjonen i Irak, som naturligvis også skjedde uten ethvert rettslig grunnlag, har likevel en spesiell plass i denne rekken. Påskuddet var at USA angivelig hadde pålitelig informasjon om at det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak. For å bevise dette ristet USAs utenriksminister på et hetteglass med hvitt pulver og forsikret om at det her var tale om et kjemisk våpen som hadde blitt utviklet i Irak. Og så viste det seg at det var en svindel, en . Det fantes ingen kjemiske våpen i Irak. Det er utrolig, forbausende, men det er og forblir et faktum. Det ble løyet på det høyeste statlige nivå og fra talerstolen i FN. Resultatet var mange ofre, ødeleggelse og en voldsom bølge av terrorisme.

Man får generelt et inntrykk av at praktisk talt overalt, i mange regioner i verden, hvor Vesten kommer for å etablere sin orden, blir resultatet blodige sår som ikke kan leges, den internasjonale terrorismens og ekstremismens sår.  Alt det som jeg har nevnt, er de mest uhyrlige, men langt fra de eneste eksemplene på bruddene på folkeretten.

Det er også de mange løftene som ble gitt til landet vårt om å ikke utvide NATO en tomme mot øst. Jeg gjentar: De har bedratt oss, eller for å si det på en folkelig måte, ganske enkelt ryddet oss unna. Ja, man hører ofte at politikk er en skitten virksomhet. Kanskje er det sant, men likevel ikke så skitten, ikke i en slik grad. Tross alt er en slik uredelig oppførsel ikke bare et brudd på normene for internasjonale relasjoner, men framfor alt i strid med allment aksepterte normer for moral og etikk. Hvor er her rettferdighet og sannhet? Ikke noe annet enn løgn og hykleri.

Amerikanske politikere, statsvitere og journalister skriver og sier for øvrig selv at det i de siste årene har vokst fram et regelrett «løgnimperium» i USA. Det er vanskelig å ikke være enig i det – det er slik. Men det er ingen grunn til å være beskjeden: USA er fremdeles et stort land, en systemdannende makt. Dets vasaller føyer seg ikke bare ydmykt og lydig, synger med ved enhver anledning, men kopierer også oppførselen og aksepterer entusiastisk de reglene som USA foregir. Man kan med god grunn slå fast at hele den såkalte vestlige blokken, som USA har formet i sitt eget bilde, også er et «løgnens imperium».

Når det gjelder vårt land, så forsøkte de straks etter Sovjetunionens sammenbrudd, til tross for det nye moderne Russlands enestående åpenhet og dets vilje til et ærlig samarbeid med USA og andre vestlige partnere, og idet de forlangte en ensidig nedrustning, å styrte oss over ende, å ta knekken på oss og endelig å ødelegge oss. Nettopp det var det som skjedde i 90-årene og i de tidlige 2000-årene, da det såkalt kollektive Vesten aktiv støttet separatisme og tropper med leiesoldater i den sørlige delen av Russland. Hvilke ofre og tap har ikke det kostet oss, hvilke ofre har vi ikke måttet gjøre før vi endelig klarte å sette en stopper for den internasjonale terrorismen i Kaukasus. Vi husker det og kommer aldri til å glemme det.

The unvictorious Caucasian war - Human Rights House Foundation

Faktisk har forsøkene på å utnytte oss for deres egne formål, å ødelegge våre tradisjonelle verdier og å påtvinge oss deres pseudoverdier, som ville ødelegge oss, vårt folk, innenfra, ikke opphørt. De holdningene som de allerede aggressivt promoterer i sine egne land, og som direkte fører til en forringelse og degenerasjon, da de er rettet mot selve den menneskelige naturen. Det kommer ikke til å skje, det har ennå ingen klart. Heller ikke denne gangen vil det lykkes.

Tross alt forsøkte vi i desember 2021 på ny å komme til enighet med USA og dets alliansepartnere om sikkerhetsprinsippene i Europa, og om en ikke-utvidelse av NATO. Alt var forgjeves. USAs standpunkt var ikke til å rokke. De regner det ikke for å være nødvendig å komme til enighet med Russland i dette spørsmålet som er så viktig for oss, de har sine egne mål som de prøver å nå og tar ikke hensyn til våre interesser.

Og naturligvis må man i denne situasjonen stille seg spørsmålet: Hva skal man så gjøre, hva kan man forvente? Vi vet fra historien at Sovjetunionen i 1940 og i begynnelsen av 1941 gjorde alt for å forhindre eller i det minste å utsette krigsutbruddet. Det var også en del av dette at man bokstavelig talt helt fram til siste minutt prøvde å unngå å provosere den potensielle angriperen, idet man utsatte eller unnlot å gjennomføre de mest nødvendige og mest nærliggende skritt for å forberede seg på å forsvare seg mot det uunngåelige angrepet. Og de skrittene som til slutt ble tatt, kom alt for sent, noe som fikk katastrofale .

Som følge av det var landet ikke godt nok forberedt på invasjonen til Nazi-Tyskland, som uten noen forutgående krigserklæring angrep vårt land den 22. juni 1941. Det lyktes oss å stoppe og deretter å ødelegge fienden, men det skjedde riktignok til en kolossal pris. Forsøket på å behage aggressoren i forkant av den store fedrelandskrigen var en feil som kom til å koste vårt folk dyrt. I de første månedene av kampene tapte vi store, strategisk viktige områder og millioner av mennesker. Vi kommer ikke til å gjøre en slik feil igjen, det har vi ingen rett til.

De som streber etter verdensherredømme, erklærer åpent oss, Russland, ustraffet og – jeg understreker – uten noen berettigelse som sin fiende. De disponerer i dag faktisk over store finansielle, vitenskapelige, teknologiske og militære ressurser. Vi er klar over dette og vurderer objektivt truslene som stadig rettes mot oss på det økonomiske området, og likeså vår evne til å motstå denne uforskammede og permanente utpressingen. Jeg gjentar, vi vurderer dette uten illusjoner, på en meget realistisk måte.

På det militære området er det moderne Russland også etter Sovjetunionens sammenbrudd og etter å ha mistet størstedelen av sitt potensial i dag en av de mektigste atommaktene i verden, og har utover det visse fordeler når det gjelder en rekke av de mest moderne våpensystemene. Det bør derfor ikke være noen som helst tvil om at et direkte angrep på vårt land vil føre til et nederlag og alvorlige konsekvenser for enhver mulig angriper.

sukhoi su-57

Teknologi, herunder forsvarsteknologi, er imidlertid gjenstand for raske endringer. Hvem som er i ledelsen på dette området har variert og kommer også til å variere i framtiden, men den militære utviklingen i de områdene som ligger nær opptil våre grenser, vil, om vi tillater den, ennå i årtier, kanskje for alltid, pågå og utgjøre en stadig voksende, fullstendig uakseptabel trussel for Russland. 

Allerede nå, i den grad NATO utvider seg mot øst, blir situasjonen for landet vårt år for år verre og farligere. Dessuten har NATO-ledelsen i de siste dagene snakket om at det er nødvendig å forsere og å akselerere flyttingen av sin infrastruktur i retning av de russiske grensene. Med andre ord: De viser en mer kompromissløs holdning. Vi kan ikke lenger bare sitte stille og se på det som skjer. Det ville være helt uansvarlig av oss.

Den videre utvidelsen av NATOs infrastruktur, den militære utnyttelsen av det ukrainske territoriet, som har begynt, er uakseptabel for oss. Det er naturligvis ikke NATO-organisasjonen i seg selv som er problemet, den er bare et instrument for den amerikanske utenrikspolitikken. Problemet er at det på områder som grenser til vårt land – vel å merke på våre egne historiske territorier – blir skapt et «anti-Russland», som er under fullstendig utenlandsk kontroll og som utvikles intensivt av NATO-landenes væpnede styrker og overøses med de mest moderne våpen.

For USA og dette landets forbundsfeller er den politikken som går ut på en såkalt innsirkling av Russland åpenbart fordelaktig. Men for vårt land er det i grunnen et spørsmål om liv eller død, et spørsmål om vår historiske framtid som nasjon. Og det er ingen overdrivelse – slik er det nå en gang. Det er en reell trussel ikke bare mot våre interesser, men mot vår stats eksistens og dens suverenitet. Det er den røde linjen som det stadig vekk snakkes om. Den har de tråkket over.

I denne forbindelse og med hensyn til situasjonen i Donbass: Vi ser at de kreftene som i 2014 gjennomførte statskuppet, tilrev seg makten og beholdt den gjennom i det alt vesentlige dekorative valgprosedyrer, stiller seg helt avvisende til en fredelig løsning på konflikten. I åtte år, i åtte uendelig lange år, har vi gjort alt for å løse situasjonen med fredelige politiske midler. Alt var forgjeves.

US military bases in Europe
USAs militærbaser i Europa

Som jeg allerede påpekte i min forrige tale til nasjonen, kan man ikke se på det som skjer der uten medfølelse. Det var rett og slett umulig å tolerere det lenger. Det var nødvendig å få en slutt på dette marerittet, dette folkemordet på de millioner av mennesker som bor der og bare håper på Russland, som bare håper på hjelp fra oss.

Disse ambisjonene og menneskenes følelser og smerte var hovedgrunnen til at vi anerkjente folkerepublikkene i Donbass.

Jeg finner det nødvendig nok en gang å understreke dette. For å nå sine egne mål støtter de ledende NATO-landene, og yter hjelp til, ekstreme nasjonalister og nynazister i Ukraina, som på sin side aldri kommer til å tilgi menneskene på Krim at de valgte å bli gjenforent med Russland.

Selvfølgelig vil de angripe Krim akkurat som Donbass med en krig for å drepe, på samme måte som de ukrainske nasjonalistene og Hitlers kollaboratører drepte forsvarsløse mennesker under den store fedrelandskrigen. De legger heller ikke skjul på at de også gjør krav på en rekke andre russiske områder.

Hele hendelsesforløpet og en analyse av den innkommende informasjonen, viser at et sammenstøt mellom Russland og disse kreftene er uunngåelig. Det er kun et spørsmål om tid: De forbereder seg, de venter på en gunstig anledning. Nå vil de også ha atomvåpen. Vi kommer ikke til å tillate det,

Som jeg allerede har sagt, har Russland akseptert de nye geopolitiske realitetene etter Sovjetunionens sammenbrudd. Vi respekterer alle nye land som har oppstått i det postsovjetiske området og kommer også til å gjøre det i framtiden. Et eksempel på det er den hjelpen som vi gav Kasakhstan, som ble utsatt for tragiske hendelser og angrep på sitt statsskap og sin integritet. Men Russland kan ikke føle seg trygg, kan ikke utvikle seg, kan ikke eksistere, når det er utsatt for en konstant trussel fra territoriet til dagens Ukraina.

Jeg vil minne dere om at vi i årene fra 2000 til 2005 kjempet militært mot terrorister i Kaukasus og forsvarte vår stats integritet og klarte å bevare Russland. I 2014 støttet vi folket på Krim og i Sevastopol. I 2015 brukte vi våre militære styrker til å forhindre at terrorister fra Syria skulle komme seg inn i Russland. Vi hadde ingen annen mulighet til å forsvare oss.

Det samme skjer også nå. Dere og jeg har ganske enkelt ikke noen annen mulighet til å forsvare Russland og vårt folk enn den som vi i dag må benytte oss av. Omstendighetene forlanger av oss at vi handler straks og besluttsomt. Folkerepublikkene i Donbass har bedt Russland om hjelp.

I denne sammenheng har jeg i henhold til artikkel 51 i kapittel 7 i FN-pakten med tillatelse fra Det russiske føderasjonsrådet og i overensstemmelse med de traktatene om vennskap og gjensidig bistand med folkerepublikken Donetsk og folkerepublikken Lugansk, som den føderale forsamlingen ratifiserte den 22.februar i år besluttet å gjennomføre en militæroperasjon.

Den har som mål å beskytte de menneskene som i åtte år har blitt mishandlet og myrdet av regimet i Kiev. Og for å oppnå dette vil vi bestrebe oss på å demilitarisere og denazifisere Ukraina, og å stille de personene for retten, som har begått en rekke blodige forbrytelser mot sivilbefolkningen, herunder russiske borgere.

Donbas - Wikipedia

Samtidig er det ikke en del av vår plan å besette ukrainske områder. Vi har ikke til hensikt å påtvinge noen noe med makt. Samtidig hører vi at det i den senere tid blir stadig flere stemmer som tar til orde for at de dokumentene som ble undertegnet av det totalitære sovjetiske regimet, hvor resultatet av den andre verdenskrigen er blitt slått fast, ikke lenger skal implementeres. Hva skal man si til det?

Utfallet av den andre verdenskrig er hellig, på samme måte som de ofrene som vårt folk har brakt på alteret til seieren over nasjonalsosialismen. Men det står likevel ikke i noe motsetningsforhold til menneskerettighetenes og frihetenes høye verdier, som er basert på etterkrigstiårenes realiteter. Det setter heller ikke artikkel 1 i FN-pakten om nasjoners rett til selvbestemmelse ut av kraft.

Jeg vil minne dere om at hverken da Sovjetunionen ble grunnlagt eller etter den andre verdenskrig har noen spurt menneskene i de områdene som i dag utgjør Ukraina, hvordan de ønsker å leve sine liv. Vår politikk baserer seg på frihet, enhvers frihet til selv å bestemme sin egen og sine barns framtid. Og vi er av den mening at denne retten – retten til å velge – er viktig for alle folkeslag som lever i det området som i dag er Ukraina, for alle som ønsker å benytte seg av denne retten.

I denne forbindelse appellerer jeg også til innbyggerne i Ukraina. I 2014 hadde Russland plikt til å beskytte innbyggerne på Krim og i Sevastopol mot dem som dere selv betegner som «nazier». Menneskene på Krim og i Sevastopol valgte sitt historiske hjemland Russland, og vi gav dem vår i dette valget. Vi hadde rett og slett heller ikke i dette tilfellet noe annet valg.

Når det gjelder dagens hendelser, handler det ikke om å handle på tvers av interessene til Ukraina eller det ukrainske folket. Det handler om å beskytte Russland mot dem som har tatt Ukraina som gissel og prøver å bruke dette landet mot vårt land og vårt folk.

Også her er det tale om selvforsvar mot de som vi er utsatt for, og mot en enda større ulykke enn det som skjer i dag. Hvor vanskelig det enn er, ber jeg dere om å forstå dette, og jeg oppfordrer til samarbeid, slik at vi så snart som mulig kan bla om fra denne tragiske siden og sammen kan komme oss videre, idet vi ikke tillater noen å blande seg inn i våre anliggender, i våre relasjoner, men at vi bygger dem opp selvstendig, slik at de nødvendige forutsetninger for å overvinne alle problemer skapes, og at vi til tross for statsgrensene styrkes innenfra som en samlet enhet. Det er det tror jeg på – det er vår framtid.

Jeg vil også henvende meg til Ukrainas væpnede styrker.

Kjære kamerater! Deres fedre, bestefedre og oldefedre kjempet ikke mot og forsvarte vårt felles fedreland for at dagens nynazister skulle kunne overta makten i Ukraina. Dere har avlagt en ed for det ukrainske folk, og ikke for den folkefiendtlige juntaen som plyndrer Ukraina og som trakasserer nettopp dette folket.

Ikke følg deres kriminelle ordrer. Jeg oppfordrer dere til straks å legge ned våpnene og å gå hjem. For å si det klart: Alle medlemmer av den ukrainske hæren, som etterkommer dette kravet, vil uhindret kunne forlate krigssonen og vende tilbake til sine familier.

Jeg vil nok en gang understreke at det regimet som i dag hersker på Ukrainas område, ene og alene må bære ansvaret for en mulig blodsutgytelse.

Nå et par viktige, svært viktige, ord til dem som kunne være fristet til å blande seg inn i hendelsene utenfra. Hvem som enn forsøker å blande seg inn, for ikke å snakke om å utsette vårt land eller folk for fare, må være klar over at Russlands svar vil følge umiddelbart og ha konsekvenser som man aldri tidligere i historien har sett. Vi er forberedt på ethvert mulig hendelsesforløp. Alle nødvendige beslutninger i så henseende har blitt truffet. Jeg håper at det er oppfattet.

Kjære russiske medborgere!

Eksistensen av hele stater og folk, deres velvære, deres suksess og levedyktighet har alltid sitt opphav i de mektige røttene til deres kulturer og verdier, i erfaringene og tradisjonene til deres forfedre, og naturligvis er de avhengige av deres evne til raskt å tilpasse seg et liv som stadig er i endring, av samholdet i samfunnet, deres vilje til konsolidering, til å samle alle krefter for å komme videre.

Styrke er alltid nødvendig – alltid – men styrke kan ha ulike egenskaper. Politikken til «løgnens imperium», som jeg snakket om i begynnelsen av talen, er først og fremst basert på rå makt. I slike tilfeller sier man hos oss: «Du har styrke, du trenger ingen intelligens.»

Og vi vet at den sanne styrken ligger i rettferdigheten og sannheten, som er på vår side. Og når det er slik, er det vanskelig å ikke være enig i at styrke og kampvilje er grunnlaget for uavhengighet og suverenitet, det nødvendige og det eneste grunnlaget som vi kan bygge vår framtid, våre hjem, våre familier og vårt hjemland på.

Kjære medborgere!

Jeg er sikker på at soldatene og offiserene i de russiske væpnede styrker, som er lojale mot landet sitt, vil utføre sin plikt på en modig og profesjonell måte. Jeg er ikke i tvil om at alle maktnivåer og de fagfolkene som er ansvarlig for stabiliteten i vår økonomi, vårt finanssystem og vårt sosiale miljø, så vel som lederne av våre selskaper og hele den russiske økonomien, vil samarbeide harmonisk og effektivt. Jeg stoler på at alle parlamentariske partier og offentlige krefter vil vise en fast patriotisk holdning.

Når alt kommer til alt, ligger Russlands skjebne, som alltid i historien, i de kyndige hendene til vårt multietniske folk. Det betyr at de beslutningene som fattes, gjennomføres, våre mål nås og at fedrelandets sikkerhet ivaretas.

Jeg tror på deres støtte og på den uovervinnelige kraften som kjærligheten til fedrelandet gir oss.

Oversatt til norsk av Rune G

Redaksjonen har lagt til bilder m/tekst

https://www.anti-spiegel.ru/2022/putins-komplette-rede-an-das-russische-volk-zum-beginn-der-militaeroperation/

Du vil kanskje også like

Mer fra forfatter

+ There are no comments

Add yours

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.