Nyordning og nazifisering

Forfatter: Olav Njølstad

Nyordningen av 25. september 1940 var startskuddet til en nazistisk offensiv med sikte på å innføre nasjonal­sosialismen i Norge. Statsansatte ble presset inn i Nasjonal Samling (NS) eller, i det minste, presset til lojalt å iverksette de nye makthavernes forordninger og vedtak.

Nazifiseringskampanjen ble rettet mot sentraladministrasjonen og rettsvesenet samt en rekke direktorater og etater, ikke minst politiet. I tillegg ble den rettet mot fylkesmennene og kommunalforvaltningen.

De neste årene ble store deler av statsapparatet og en rekke viktige samfunnsinstitusjoner nazifisert. Men mange statsansatte motarbeidet okkupanten. Statsforvaltningen som helhet ble aldri en spydspiss i nazifiseringskampanjen.

Okkupasjonsstyret under nyordningen

Det okkupasjonsstyret som ble kunngjort med reichskommissar Josef Terbovens radiotale til det norske folk 25. september 1940, hadde – i tillegg til den tyske militærmakten – tre hovedkomponenter.

Viktigst var Terboven selv og hans reichskommissariat. Hitler hadde gitt Terboven nærmest uinnskrenkede fullmakter, og rikskommissæren utgjorde landets øverste sivile myndighet.

Dernest kom NS-regimet. Nyordningen gjorde Norge til en ettpartistat med Nasjonal Samling (NS) som eneste lovlige parti. Det ble samtidig etablert et kommissarisk statsrådsstyre direkte underlagt rikskommissæren. Ni av de tretten såkalte kommissariske – det vil si konstituerte – statsrådene som ble oppnevnt 25. september 1940, var NS-medlemmer.

Statsakten på Akershus slott

Med statsakten på Akershus 1. februar 1942 styrket NS-regimet sin stilling ved at det kommisariske statsrådet ble omdannet til en ren NS-regjering med Vidkun Quisling som ministerpresident. I Filmavisens NS-styrte dekning av hendelsen ble det hevdet at 1. februar 1942 nå kom til bli stående som en viktigere dato i norsk historie enn 17. mai 1814. Men Quisling regjerte fremdeles på Terbovens nåde, og reelt sett var det ingen tvil om at rikskommisæren forble den som utgjorde landets øverste sivile myndighet.https://static.nrk.no/ludo/latest/video-embed.html#id=4613&referrer=https%3A%2F%2Fwww.norgeshistorie.no%2Fandre-verdenskrig%2F1727-nyordning-og-nazifisering.html%3Ffbclid%3DIwAR0YOg7-qfJKNh9qhpBp0TjHWsLmmbCJrBlhhNySjEKfkiUFRhKLBZ5PeLY

For å administrere landet og utøve sin myndighet trengte både rikskommissæren og NS-regimet bistand fra den tredje hovedkomponenten i det sivile okkupasjonsstyret, nemlig den norske statsforvaltningen. Embetsverkets og andre statsansattes holdning til nyordningen ble dermed en kritisk faktor i nazifiseringskampanjen.

Sentraladministrasjonen under press

NS sto svakt blant de ansatte i sentraladministrasjonen før 9. april, og okkupasjonen endret i første omgang lite på dette. Med nyordningen fulgte det imidlertid et økende press på embetsmenn og andre statsansatte om å melde seg inn i NS eller, i det minste, lojalt å iverksette de nye makthavernes forordninger og vedtak.

Høsten 1940 innførte okkupasjonsregimet nye aldersgrensebestemmelser for embetsmenn og andre statsansatte som i praksis gjorde det mulig å avskjedige eller forflytte enhver som motsatte seg nyordningen og NS-regimets politikk.

De neste to–tre årene ble en rekke ekspedisjons- og byråsjefer byttet ut og erstattet med NS-medlemmer. Også store deler av sekretærsjiktet ble nazifisert.

I tillegg sørget flere av NS-statsrådene for å behandle de mest politiske sakene utenfor den regulære saksbehandlingen i departementet. I Justisdepartementet ble det for eksempel opprettet et eget statsrådskontor til dette formålet som ble ledet av to iherdige NS-byråkrater.    

De embets- og tjenestemennene som ikke sympatiserte med NS, men likevel valgte å fortsette i sine stillinger etter nyordningen, ble i praksis nødt til å akseptere en viss form for samarbeid med okkupasjonsmakten.

Noen gikk ganske langt i å tilpasse seg den nye tiden. Andre var påpasselige med å holde en klar distanse til NS-regimets politiske prosjekt. I begge kategoriene fantes det dem som kombinerte samarbeid med ulike former for individuell eller organisert motstand.

Kommunalt selvstyre for fall

Nyordningen fikk store konsekvenser for det kommunale selvstyret.

Kommunevalget i 1940 ble avlyst som følge av partiforbudet. Ordførere, varaordførere og rådmenn skulle i stedet utpekes av Innenriks­departe­mentet og stå ansvarlig overfor det.

I tråd med førerprinsippet ble de nye NS-godkjente ordførerne gitt utvidede fullmakter, og de skulle alene inneha den myndigheten som formannskap og kommunestyre tidligere hadde hatt.

Nyordningen av kommunene trådte i kraft 1. januar 1941. Også fylkes­men­nene ble etter hvert utpekt av Innenriks­departe­mentet og gjort til lydig redskap for NS-styret.

Overmot

Nazifiseringen av statsapparatet var en logisk konsekvens av nyordningen, som gjorde Norge til en ettpartistat under tysk overherredømme. Men målet om en statsstyrt nasjonal­sosialistisk revolusjon lot seg ikke realisere.

I det hele hadde ikke NS tilstrekkelig støtte i det norske folk. Selv om mer enn 40 000 nordmenn meldte seg inn i partiet i kjølvannet av nyordningen og den tyske militære fremgangen i Europa, var dette langt fra nok til å drive igjennom en revolusjon med støtte nedenfra.

Nazifiseringen skulle derfor iverksettes ovenfra og ned. Men NS-styret hadde ikke tilstrekkelig med kompetente folk på alle nivåer og greide ikke å fylle nøkkelstillingene i stat og kommune. Skulle NS-styret ha greid å drive nyordningen igjennom, måtte også de ikke-nazifiserte delene av stats­apparatet ha stilt seg til rådighet for nasjonalsosialismen, eller de måtte i det minste ikke ha motarbeidet dens sak.

Motstand

Det skulle vise seg at ingen av disse forutsetningene var til stede. Flere departementer forble relativt upåvirket av nazifiseringskampanjen, og selv ikke Justis­­departe­mentet ble helt ut et lydig redskap for NS-styret.

Deler av departementet ble sterkt nazifisert, og NS-regimet sikret seg etter hvert full kontroll over de politiske sakene i departementets portefølje. Men samtidig sørget andre tjenestemenn for å trenere saksbehandlingen eller holde motstandsbevegelsen løpende orientert om NS-byråkratiets planer.

I februar 1942 ble den sivile motstanden i statsapparatet organisert i det illegale embets- og statstjenestemannsutvalget, som opprettet kontakt både med den sivile hjemmefronten og den illegale militære etter­retnings­organisasjonen XU.Emneord: Politikk og makt