Av
–
17. mai 2023
Jonas Bals var radikal malersvenn og ble tillitsmann for bygningsarbeidere i LO og var rådgiver for Fellesforbundet før han tok heisen opp i apparatet og ble rådgiver for Arbeiderpartiet og adjutant for Jonas Gahr Støre. Hvis noen skulle skrive en hagiografi (helgenfortelling) om Støre, ville valget helt naturlig falle på Jonas Bals.
Nå har han begått en bokanmeldelse i avisa Klassekampen som får sindige forskere til å himle med øynene og lure på hva et så middelmådig arbeid har i en seriøs avis å gjøre. De som har reagert på anmeldelsen er blant annet Øyvind Østerud, Janne Haaland Matlary og ikke minst Tormod Heier, som på en positiv og mild måte plasserte Bals som den useriøse skribenten han er.
Se Heier og Bals i debatt på Dagsnytt 18. Det er en sann fryd. På vennlig vis feier Heier gulvet med Bals: https://tv.nrk.no/…/dagsn…/202305/NNFA56051523/avspiller
Øyvind Østerud skriver i et tilsvar til Bals:
I Bokmagasinet i Klassekampen 13. mai har Jonas Bals en omtale av boka «Krigen i Ukraina» som 17 forfattere fra ulike fagfelt har skrevet. Han avlegger også meg en visitt: «Øyvind Østerud skriver på sin side at ‘Betydelige grupperinger i det østlige Ukraina var negative til Euromaidan.
Mange støttet paramilitære opprørsgrupper som raskt fikk støtte og oppmuntring av russiske kampenheter og forsyninger'». Så fortsetter Bals: «Denne kamuflerende språkbruken er godt kjent og mye brukt, men burde ikke få stå uimotsagt som her.»
Jeg har noen spørsmål til ham. For det første: Ligger det en insinuasjon i dette? Hva mener han at jeg kamuflerer? Han får komme ut i åpent lende og uttrykke seg i klartekst.
For det andre: Hvordan mener Bals at disse to setningene fra meg burde vært motsagt? Hvor ligger feilen og hvilke kilder sitter Bals på?
«Hvor ligger feilen og hvilke kilder sitter Bals på?»
Jeg kan fortelle leserne at jeg hadde en henvisning og en kilde for disse to setningene som Bals utelater i sitatet. La meg gjengi den henvisningen jeg gir. Jeg viser til den britiske militæranalytikeren Lawrence Freedman som skrev to inngående fagartikler om krigen i Donbas i tidsskriftet Survival i 2014, og som utga boka «Ukraine and the Art of Strategy » i 2019.
Jeg har sidehenvisninger i fotnoten også. På side 90–91 i boka viser Freedman til detaljerte meningsmålinger i mars 2014 og sier at «The polling also confirmed the image of a deeply divided country, with Western and Central Ukraine sympathetic to Euromaidan and its demands while Southern (still including Crimea and Sevastopol) and Eastern Ukraine were generally unsympathetic». Videre sier han at «Demonstrations and occasional occupation of government buildings by anti-Maidan forces appears in Eastern Ukraine from early on». Og ytterligere en rekke detaljer om stemningen blant russisk-orienterte folkegrupper i øst, ikke minst i tilknytning til språkspørsmålet som ble mer akutt i kjølvannet av Maidan-opprøret, med regelrette slagsmål i parlamentet. De ulike opprørsmilitsene mot den nye regjeringen i Kyiv sprang ut av denne stemningen, som Freedman konkretiserer i de to tidsskriftartiklene. Freedman sier også at den russiske posisjonen ikke var så sterk i Donbas som den hadde vært på Krym, men det sier heller ikke jeg.»
Bals må enten mene at jeg gir en feilaktig henvisning til Lawrence Freedman eller at han selv har mer pålitelige kilder enn Freedman om situasjonen i det østlige Ukraina vinteren 2014. La meg høre, uten tilsløringer og utenomsnakk, hva Bals har å fare med.»
Dagsavisen: Janne Haaland Matlary fillerister bokanmelder Jonas Bals
– Det er helt absurd hva Bals insinuerer og skriver i denne groteske anmeldelsen, mener Matlary, en av mange medforfattere til boka.
I en anmeldelse hos Klassekampen lørdag fikk boka totalslakt, både for språk og for innhold. Det går ikke upåaktet hen.
– Seriøse folk som leser denne bokanmeldelsen, rister bare på hodet. Slike «anmeldelser» ødelegger for avisens seriøsitet og nivå. Jeg kan ikke forstå hvordan Klassekampen kan trykke en slik anmeldelse, som er så til de grader ubalansert, sier Matlary til Dagsavisen.
Tamt forsvar fra Klassekampen
Klassekampens sjefredaktør Mari Skurdal synes slakten av boka er hard, mens forsvarer at den ble trykket.
– Jonas Bals har vært vår anmelder gjennom mange år, og dette er hans ærlige mening om boka. Det er mange bidragsytere til boka, i tillegg til Haaland Matlary, og noen synes han er ok, og andre helt skandale. At det er en hard slakt av boka, er det ingen tvil om, sier Skurdal.
Redaktør Skurdal bommer på poenget. Spørsmålet er ikke om Bals har vært anmelder i mange år eller ei. Poenget er at han her har drevet et anmelderi som er en korsfarer verdig. Vi tviler ikke på at Bals har skrevet «sin ærlige mening om boka». Men så usaklig og uprofesjonelt innlegget er, burde det ha vært behandlet som et leserinnlegg og ikke som om det var en seriøs anmeldelse i en seriøs avis.
Krigsropet?
Problemet er også at Bjørgulv Braanen og Mari Skurdal har gjort Klassekampen til en kampanjeavis for USAs krig mot Russland i Ukraina og da tåles ikke den typen nyanser og faglig analyse som forfatterne i denne boka representerer. Her skal alle inn på linje og klappe for NATO og Zelenskyj.
Man skal ikke beskylde avisa Klassekampen for å være den skarpeste kniven i skuffen når det gjelder analyse av den pågående krigen mellom USA/NATO og Russland med Ukraina som slaktoffer og slagmark. Det har vært svært vanskelig å skille avisas analyser og kommentarer fra det som kommer fra den øvrige vestorienterte pressa.
Men det spørs om ikke redaktør Mari Skurdal setter en slags ny rekord i sin lederartikkel mot fredsbevegelsen 20. desember.
Under tittelen Feil tidspunkt skriver Skurdal:
Organisasjonen Fredsinitiativet 2022, som demonstrerte foran Stortinget i helga, hadde i tillegg med parolen «Julefred – våpenhvile og forhandlinger nå», som ukrainere i Norge reagerer sterkt på. Det gjør også LO. De mener en våpenhvile vil gi Putin mulighet til å regruppere og forberede nye offensiver. Dessuten vitner ikke den siste tidas terrorbombing av ukrainsk infrastruktur om noen særlig fredsvilje hos russerne. Det er riktig, som Fredsinitiativet hevder, at kriger ender ved forhandlingsbordet. Det betyr ikke at ethvert tidspunkt er riktig for slike forhandlinger, og det må være opp til den okkuperte å bestemme når det er.
I Skurdals og Klassekampens verden begynte krigen i Ukraina 24. februar 2022. At krigen da hadde pågått i åtte år og hadde krevd 14.000 menneskeliv er totalt fraværende i avisas redaksjonelle linje.
En grov retusjering av Vestens rolle
Etter at det er avslørt at Minsk-avtalene bare var spill for galleriet, som utelukkende hadde til hensikt å gi Ukraina tid til å bygge opp sine militære styrker – med NATOs intense assistanse, hadde det vært å forvente at «klassens avis» ikke hadde vært så nådig med Tyskland og Frankrike. Men den gang ei:
Fram til den russiske invasjonen i Ukraina 24. februar i år var det gode grunner for å vektlegge en diplomatisk avtale og legge press på landene som var i posisjon til det for å etablere en forhandlet løsning på konflikten. Lederne i flere land forsøkte også dette, blant andre Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz.
Les: NATO ønsket aldri fred i Ukraina – Minsk-avtalene skulle bare kjøpe tid ifølge Merkel
Klassekampens og USAs mål med krigen
Redaktør Skurdal ser ikke, eller vil ikke se, at det USA-innsatte Kiev-regimet faktisk har ført en krig mot de russisktalende opprørerne i Donbass i åtte år. Hun vil heller ikke se at denne krigen er finansiert, støttet og tilrettelagt av «militære rådgivere» fra ikke minst USA og Storbritannia – med Norge som en svært aktiv bidragsyter. For henne handler det bare om at Russland har invadert Ukraina. Alt annet er ikke-eksisterende. Og hun definerer krigens mål svært likt det Washington gjør:
Dersom Norge ble invadert av et naboland, ville vårt første mål vært å få angriperen ut av vårt territorium. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at ukrainere ønsker det samme. De er i sin fulle rett til å kreve at Russland trekker seg ut, eller kjempe for at Russland blir så svekket at en eventuell forhandlet løsning vil tjene Ukrainas sak.
I slutten av april sa forsvarsminister Lloyd Austin at et av Washingtons mål i Ukraina er å se et «svekket» Russland.
I et intervju med CBS erklærte den tidligere amerikanske hærens Europakommandør Ben Hodges: «Du vet, vi er ikke bare observatører som heier på Ukraina her.» Hodges sa at USA burde erklære: «Vi vil vinne.»
Han fortsatte: «Det betyr at alle russiske styrker tilbake til der de var før 24. februar, en langsiktig forpliktelse til full restaurering av ukrainsk suverenitet – det vil si Krim og Donbas – og til slutt bryte ryggen til Russlands evne til å projisere makt utenfor Russland for å true Georgia, true Moldova, true våre baltiske allierte.»
Med andre ord må USAs mål ikke bare være å gjenerobre Krim – territoriet som Russland hevder som sitt eget – men å ødelegge kampkapasiteten til det russiske militæret.
Klassekampens redaktør har i klare ordelag sluttet seg til denne definisjonen av målet for krigen.
Historieforfalskning
En av metodene til krigsvenstre for å begrunne sin støtte til NATOs krig mot Russland er å forfalske historien. Skurdal gir oss de sentrale poengene:
Det er dessuten verdt å minne om at den fredsbevegelsen som i sin tid samlet millioner mot USAs invasjon i Irak, og som Fredsbevegelsen 2022 sier den bygger på, ikke krevde fredsforhandlinger og våpenhvile med USA da krigsutbruddet var et faktum. Da var kravet at USA trakk seg ut, uten forbehold. Slik var det også med krigen i Vietnam, den sovjetiske og den amerikanske invasjonen i Afghanistan og bombingen av Libya: Kravet fra venstresida og fredsbevegelsen var at angriperen skulle trekke seg ut.
(Det er litt uklart hvilken venstreside som mente at hvilken angriper skulle trekke seg ut av Libya, i og med at det var Norges rødgrønne regjering som gikk i spissen for å bombe landet tilbake til steinalderen, men la det ligge et øyeblikk.)
Det er ikke så lite frekt å sidestille Vietnams frigjøringskamp mot USA-imperialismen med den USA-støttede og naziinfiserte Kiev-regjeringas kamp i dag. Klassekampens redaktør ser ikke, eller vil ikke se, at USAs kriger for å erobre mest mulig av det området som tidligere var dominert av eller lå under Sovjetunionen har pågått siden Sovjetunionens sammenbrudd, og at krigene i Afghanistan, Irak og Libya alle er ledd i USA-imperiets kamp for å beholde hegemoniet.
Hadde Klassekampens redaktør sett denne sammenhengen, kunne hun ikke ha unngått å se at NATOs skrittvise framrykking i Øst-Europa og krigen som ble innledet etter statskuppet 22. februar 2014 er en del av det samme. USA og NATO fører krig i Ukraina for å ødelegge Russland. Dessverre har Mari Skurdal gjort Klassekampen til en ivrig klakør for denne politikken, og så ivrig krigstilhenger er hun blitt at hun ikke føler seg for god til å angripe folk som ønsker våpenhvile og fredsforhandlinger.
Les Peter M. Johansen: Det skjedde et kupp i Kiev natt til 22. februar 2014.
Illusjoner om krigen fører til at enda flere ukrainere vil dø
Mari Skurdal har samme illusjoner om krigen i Ukraina som Tom Røseth, hovedlærer i etterretning på Forsvarets høyskole gir uttrykk for i en samtale med avisa VG.
Uavhengig av hva Putin sier eller ikke sier, tror Røseth at de ukrainske styrkene kan klare å ta tilbake deler av de okkuperte områdene.
– Det avhenger av hvor de satser en motoffensiv, forklarer han.
Dette er et uttrykk for en tragisk ønsketenkning som bare bidrar til at krigen forlenges og at enda flere ukrainere kommer til å dø og at enda mer av landet vil bli ødelagt.
I virkeligheten er det slik at sjøl med det samlede Vesten og 100 milliarder dollar i støtte fra Washington er det ingenting som tyder på at Kiev-styrkene, sjøl med leiesoldater og «militære rådgivere» vil kunne oppnå disse målene.
Propagandaen for mer krig er bare til fordel for våpenindustrien og er en ulykke for folket i Ukraina og for verdens folk.
Forrige artikkelKhmelnytskyi – utslettet Russland granater som inneholdt utarmet uran?
Neste artikkelStøre og Solberg: EUs stattholdere
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).
+ There are no comments
Add yours