Sionistene…..

I dag vil jeg begynne med å gjenta hva som før er sagt, og be dere holde dere holde øye at i
politikken nøyer regjeringer og nasjoner seg med den øyensynlige siden av alt; ja, og
hvordan skulle de få tid til å undersøke tingenes indre natur, når deres representanter kun
tenker på fornøyelser?
Det er svært viktig for vår politikk at vi stadig husker denne omtalte detalj, da den vil være til
stor hjelp når vi skal diskutere slike spørsmål som maktens fordeling, talefrihet, presse- og
religionsfrihet, likhet for loven, forsamlingsrett, boligens og eiendommens ukrenkelighet,
skattespørsmålet (tanken om hemmelig beskatning) og loves tilbakevirkende kraft. Alle
denne slags spørsmål er av den natur at de ikke egner seg til åpen diskusjon for
offentligheten. Men i slike tilfeller, når det er tvingende nødvendig at de blir omtalt for
hopen, må de ikke oppregnes, men uten å gå i detaljer skal man helst avgi erklæringer
angående prinsippene for all moderne rett som vi anerkjenner dem. Nødvendigheten av her
å være tilbakeholden, ligger i den kjensgjerning at så lenge et prinsipp ikke er formulert, har
vi vår handlefrihet, mens et slikt prinsipp, når det en gang er satt i ord, omtrent er fastslått
med det samme.
Folket har en særlig respekt for et politisk genis makt, og tåler og respekterer alle dettes
egenmektige handlinger, idet det resonnerer som så: «For et lumpent knep, men hvor fint
han klarte det!» «For et bedrag, men hvor fint uttenkt og hvor flott utført!»
Vi regner med at vi kan trekke alle nasjoner sammen til å arbeide på konstruksjonen av og
grunnlaget for den nye bygning som vi har planlagt. Av denne grunn er det nødvendig at vi
sikrer oss modige og vågsomme agenter, som kan overvinne alle hindringer på vår vei.
Når vi utfører vårt statskupp, vil vi si til folkene: «Allting er gått elendig i den senere tid. Alle
har lidd. Nå vil vi utrydde roten til alle deres lidelser, det vil si, nasjonaliteter, grenser og
nasjonale penger. Dere har naturligvis deres frihet til å fordømme oss, men kan deres dom
være rettferdig, hvis dere uttaler den, før dere har erfaring for hva vi kan utrette til deres
beste?»
Så vil de bære oss på gullstol i triumf, håp og stor glede. Stemmerettens makt, som vi oppdro
den usleste av menneskehetens medlemmer til ved organiserte møter og på forhånd
arrangerte resolusjoner, vil da spille sin siste rolle. Ved denne makts hjelp har vi satt oss selv

5
Sannsynlig i figurlig betydning, med henvisning til slike midler som bolsjevismen.

på tronen, vil innfri sin siste gjeld til oss i sin iver etter å se resultatene av våre forslag, før
noen dom avsies.
For å oppnå absolutt majoritet må vi få alle til å stemme uten å gjøre forskjell mellom
klassene. En slik majoritet kunne ikke oppnås blant dannede klasser eller i et samfunn som
var oppdelt i kaster.
Når vi så på dette vis har inspirert hver enkelt med tanken på hans egen viktighet, vil vi
ødelegge de fremmedes familieliv og dets oppdragende makt. Vi vil hindre begavede menn
fra å komme frem, hopen skal under vår ledelse holde slike menn nede, ja til og med
forhindre dem i å fremsette sine planer.,
Hopen er vant til å høre på oss, som betaler den for dens oppmerksomhet og dens lydighet.
Dermed skal vi skape en så blind makt at den aldri blir i stand til å treffe en avgjørelse uten å
ledes av våre agenter, som av oss plasseres slik at de kan lede massene.
Hopen vil bøye seg for dette systemet, fordi den vil vite at dens arbeidslønn, fortjeneste og
all annen fordel avhenger av disse ledere. Regjeringens system må være én manns arbeide,
fordi det er umulig å konsolidere det dersom det skal være flere sinns kombinerte arbeide.
Det er derfor det bare tillates oss å kjenne aksjonsplanen, mens vi på ingen måte må
diskutere den, for ikke å forminske dens effektivitet, dens enkelte delers funksjon, og hvert
enkelt punkts praktiske betydning. Hvis slike planer ble diskutert og endret ved stadig å
avgjøres ved valgurnen, ville de bli forvrengt som resultatet av alle de feiltakelser som ville
begås, fordi de som stemte ikke hadde fattet dybden av deres betydning. Derfor er det
nødvendig at våre planer skal være definitive og logisk uttenkte. Det er grunnen til at vi ikke
må kaste vår førers store arbeide frem for hopen, som ville rive det i tusen stykker, ja ikke en
gang åpenbare det for en liten klikk. For øyeblikket vil disse planene ikke velte overende de
eksisterende institusjoner. De vil bare forandre deres økonomiteori, og derfor endre deres
fremgangsmåte, som uunngåelig deretter vil følge den vei våre planer foreskriver. I alle land
eksisterer de samme institusjoner, bare under forskjellige navn, som folkenes
representerende forsamlinger, ministerier, senat, alle slags kabinetter og lovgivende og
administrative departementer.
Jeg behøver ikke å forklare dere disse forskjellige institusjoners forbindende maskineri, da
dere allerede kjenner det så vel. Legg bare merke til at hver enkelt av de nevnte institusjoner
svarer til en viktig regjeringsfunksjon. (Jeg bruker ordet «viktig» om funksjonene, ikke om
institusjonene.)
Alle disse institusjoner har mellom seg delt regjeringens funksjoner, det vil si den lovgivende,
administrerende og utøvende makt. Og deres funksjon er blitt noe i likhet med de funksjoner
som tilhører det menneskelige legemes enkelte organer.
Hvis vi beskadiger en enkelt del av regjeringsmaskineriet, vil staten bli syk, liksom legemet, –
og dø. Når vi innsprøyter frisinnets gift i statens organisme, blir dennes politiske utseende

forandret, statene blir smittet av en sykdom til døden, nemlig blodets dekomposisjon. Man
kan bare vente på at dødskampen skal få en ende. Frisinnet avfødte konstitusjonelle
regjeringer, som inntok eneveldets plass – og eneveldet er den eneste sunne form for en
regjering over de fremmede. Som dere allerede har innsett, er en forfatning ikke noe annet
enn en skole for uenighet, uoverensstemmelse, krangel og unyttig partiagitasjon, kort sagt
den er en skole for alle de elementer som svekker regjeringen. Taletribunen så vel som
pressen har hatt sin andel i å gjøre herskerne svake og slappe, og dermed unyttige og
overflødige, og av denne grunn ble de også avsatt i mange land.
Så ble en republikansk æra muliggjort. I stedet for en monark innsatte vi en karikatur av en
hersker i skikkelse av en president, som vi valgte i hopen blant våre kreaturer og slaver.
Slik la vi den minen som vi har ferdig under de fremmede, eller retter under de fremmede
folkeslag. I den nærmeste fremtid vil vi gjøre presidenten til en ansvarlig person.
Da vil vi ikke ha noen skrupler over åpent å anvende de planer som vår stråmann skal måtte
ta ansvaret for. Hva gjør det oss, om embetsjegernes rekker svekkes? Om det blir forvirring,
fordi man ikke er i stand til å finne en president – en forvirring som avgjort vil oppløse
nasjonen.
For å oppnå disse resultater vil vi på forhånd ordne det slik at det velges en president, hvis liv
inneholder en eller annen «Panama»-skandale eller en lignende lyssky transaksjon. En
president av denne art vil bli en trofast tjener, som vil sette våre planer i verk, fordi han vil
frykte for avsløring, og vil la seg lede av den frykt som alltid besetter en mann som er
kommet til makten, og som gjerne vil beholde de forrettigheter og den ære som hans høye
stilling medfører. Den representerende forsamling vil velge, beskytte og skjerme
presidenten; men vi vil frata parlamentene deres makt til å innføre og endre lover.
Denne makt vil vi gi til den ansvarlige president, som blir en leddedukke i våre hender. Så vil
presidentmakten bli en skyteskive utsatt for mange angrep; men vi vil gi ham et
forsvarsmiddel i hans rett til å appellere til nasjonen, direkte til folket, som er våre blinde
slaver – pøbelmajoriteten.
Videre vil vi gi presidenten makt til å erklære krigstilstand. Vi vil forklare denne rett dit hen at
da presidenten er hodet for armeen, må han ha denne under sin kommando for å kunne
beskytte den nye republikanske statsforfatning, da han, som ansvarlig representant for
folket har denne beskyttelse som sin plikt.
Under slike omstendigheter vil naturligvis nøkkelen til den indre stilling være i våre hender,
og ingen andre enn vi vil kunne råde for lovgivningen.
Videre vil vi, når vi innfører den nye republikanske forfatning, under påskudd av
statshemmeligheter frata parlamentet dets rett til å bestride ønskeligheten av regjeringens
fremgangsmåte. Ved denne nye forfatning vil vi også redusere folkerepresentasjonen til et
minimum, og derved også redusere en tilsvarende mengde av politisk lidenskap, og
lidenskap for politikk. Hvis de allikevel skulle bli oppsetsige, vil vi avsette de gjenværende
representanter ved å appellere til folket. Det vil da være presidentens rett å utnevne
formann og viseformann i parlament og senat. I stedet for uavbrutte parlamentssesjoner vil
vi sette sesjonen på et par måneder av gangen. Dessuten vil presidenten, som overhode for
den utøvende makt, ha rett til å sende hjem eller oppløse parlamentet, og i tilfelle av

oppløsning, å utsette innkallelsen av et nytt parlament. Men for at presidenten ikke skal bli
gjort ansvarlig for forfølgerne av disse strengt tatt ulovlige handlinger, før våre planer er
modne, vil vi overtale ministrene og andre høye, administrative embetsmenn som omgir
presidenten, til å omgå hans ordre ved å utstede instruksjoner på egen hånd og således
tvinge dem til å ta ansvaret i stedet for presidenten. Under vår ledelse vil presidenten
fortolke lovene, som kan forstås på mange måter.
Videre vil han oppheve lover når vi anser dette ønskelig. Han vil også ha rett til å foreslå nye
midlertidige lover, ja endog forandringer i regjeringens forfatningsmessige arbeide med den
begrunnelse at statens tarv i særlig vanskelige tider krever det.
Slike forholdsregler vil sette oss i stand til gradvis å ta tilbake alle rettigheter og
innrømmelser, som vi måtte ha vært nødt til å gi, da vi først tok makten. Vi vil måtte innføre
slike innrømmelser i regjeringenes bygning for å skjule den gradvise opphevelse av alle
forfatningsrettigheter, når den tid kommer da alle regjeringer skal vike sete for vårt
enevelde. Vår enehersker kan muligens komme til å bli anerkjent, før alle regjeringers
avskaffelse, nemlig på den måten at anerkjennelsen av vårt styre vil begynne i selvsamme
øyeblikk da folkene, sønderrevet av uenighet, og bitre under sine herskeres insolvens (som vi
har anordnet) hyler til oss: «Avsett dem, gi oss en verdenshersker, som kan forene oss og ta
bort alle anledninger til uenighet, nemlig grenser, nasjonaliteter, religioner, statsgjeld, og så
videre … en hersker som kan gi oss fred og ro, dem vi ikke finner under våre suvereners og
representanters styre.»
Men dere vet godt nok at for å få mengden til å skrike ut en slik anmodning er det absolutt
påkrevd at i alle land forholdet mellom regjering og folk stadig forstyrres – fiendtligheter,
kriger, hat, ja endog martyrium med sult og nød, og med utspredelse av sykdom, til en slik
grad at de fremmede ingen annen utvei ser på alle sine vanskeligheter enn å be om
beskyttelse ved våre penger og vår fullstendige suverenitet.
Men hvis vi gir folket tid til å trekke pusten, vil det neppe en gang til bli tilbudt oss en slik
anledning.
Statsrådet vil gi ettertrykk til herskerens makt. I sin egenskap av offisiell lovgivende
institusjon vil det bli en slags komité for utstedelsen av herskerens ordre.
Her er da programmet for den nye forfatning vi forbereder for verden. Vi vil gi lover,
definere forfatningsrett og administrere dem ved hjelp av: 1) det lovgivende kammers
edikter, foreslått av presidenten, 2) ved alminnelige befalinger, befalinger fra statsråd og
senat og ved kabinettavgjørelser, og 3) når det beleilige øyeblikk kommer ved et statskupp.
Da vi nå løselig har trukket opp linjene i vår aksjonsplan, vil vi diskutere slike detaljer, som vi
kan komme til å trenge for å iverksette en omordning av statsmaskineriets hjul i den retning
jeg allerede har antydet. Med disse detaljer mener jeg pressefrihet, forsamlings- og
foreningsfrihet, religionsfrihet og representantvalg, som vil måtte forsvinne fra
menneskenes daglige liv. Hvis de ikke forsvinner, må de i alle fall bli grunnforandret dagen
etter at den nye forfatning blir erklært. Det ville nemlig være det eneste sikre øyeblikk til å
proklamere alle våre forandringer, og det av følgende grunn: Alle merkbare forandringer til
andre tider kunne vise seg farlige, fordi de, om de ble innført med makt, og påtvunget med
strenghet og uten takt, kunne opphisse folket, da dette ville frykte nye forandringer i

liknende retning. På den andre siden ville folket, hvis forandringene medførte enda flere
innrømmelser, si at vi erkjente våre feil, men det kunne forminske glansen av det nye styres
ufeilbarhet. De kunne også si at vi var blitt redde og hadde gitt etter. Og hvis så var tilfellet,
ville verden aldri takke oss, da den regner det som sin rett alltid å oppnå innrømmelser. Hvis
folket fikk den ene eller den andre av disse oppfatninger, ville det være i høy grad
nedbrytende for den nye forfatnings anseelse.
Det er absolutt påkrevd for oss at folket, fra proklamasjonens første øyeblikk da nasjonene
ennå er nedsunket i redsel og ubesluttsomhet som følge av vårt statskupp, skal innse at vi er
så mektige, så uangripelige, og råder over slike krefter at vi i ikke noe tilfelle vil ta noe
hensyn til dets interesser. Vi vil få dem til å forstå at vi ikke alene vil overse deres mening og
ønsker, men på alle steder og til enhver tid vil være klare til med sterk hånd å slå ned enhver
antydning til eller uttrykk for opposisjon. Vi vil ha folket til å forstå at vi har tatt alt hva vi
ville ha, og at vi ikke under noen omstendigheter vil tillate det å få del i vår makt. Slik vil de
lukke sine øyne for alt av ren frykt, og tålmodig avvente hva som videre skal skje.
De fremmede er som en saueflokk – vi er ulvene. Og vet dere ikke hva sausene gjør når det
kommer ulv i flokken? De lukker øynene. Dertil skal de også drives, fordi vi vil love dem å
gjengi dem alle rettigheter, når verdens fiende bare er undertrykte, og alle partier er
utslettet. Jeg behøver neppe påpeke hvor lenge de skal få vente.
Hva var det som ledet oss til å oppfinne vår politikk og innpode den i de fremmede?
Vi innpodet den i dem uten å la dem forstå dens innerste mening. Hva var det som tilskyndet
oss til denne kamplinje annet enn den kjensgjerning at vi, som et spredt folk, ikke kunne nå
vårt mål ved direkte aksjon, men bare ved omgående bevegelser. Det var den sanne grunn
og den virkelige opprinnelse til vår organisasjon av frimureriet, det de fremmede ikke kunne
fatte, og hvis mål de ikke engang aner. De er blitt lokket inn i våre masser av losjer, som
synes å være utelukkende frimurerlosjer – for å kaste sine kamerater blår i øynene.
Ved Guds nåde ble Hans Utvalgte Folk atspredt, og denne atspredelsen som for verden
syntes å være vår svakhet, har vist seg å bli vår hele styrke, den som nå har brakt oss til
Verdensherredømmets terskel.
Det er ikke mye igjen å gjøre ved denne grunnmuren før vi kan nå vårt mål.
Ordet frihet, som kan fortolkes på mange måter, vil vi definere som følger: «Frihet er rett til
å gjøre det som loven tillater.» En slik definisjon av dette ord vil bli nyttig for oss, fordi det da
tilkommer oss å si hvor det skal være frihet, og hvor ikke, av den simple grunn at loven kun
vil tillate hva som er ønskelig for oss.
Pressen vil vi ordne oss med på følgende måte: Hvilken rolle spiller pressen i våre ager? Den
tjener til å vekke rasende lidenskaper i folket, eller innimellom egoistiske partistridigheter,
som kan være nødvendige for våre hensikter. Den er ofte tom, urettferdig, falsk, og de
færreste forstår dens virkelige tilværelsesgrunn. Vi vil legge tøyler på den, og kjøre den med
stramme tømmer; vi vil også måtte ta ledelsen av alle andre forlagsforetakender. Det ville
lite nytte oss å kontrollere avisene, hvis vi fremdeles var utsatte for angrep i bøker og
flyveblader.

Vi vil gjøre den nåværende kostbare produksjon av trykte saker til en inntektskilde for vår
regjering ved å innføre en spesiell stempelavgift, og ved å tvinge forleggere og trykkere til å
betale oss et garantibeløp for å sikre oss mot angrep fra pressens side. I tilfelle av angrep vil
vi pålegge mulkter til høyre og venstre. Slike forholdsregler som stempler, garantier og
mulkter vil bli en rik inntektskilde for vår regjering. Visstnok ville partiorganer ikke vike
tilbake for store mulkter, men etter fornyede alvorlige angrep på oss ville vi utslette dem
helt. Ingen skal ustraffete kunne røre ved vår politiske ufeilbarhets anseelse. For å
undertrykke aviser o.l. vil vi bruke følgende påskudd: – Denne avis (tidsskrift, bok eller skrift)
vil vi si opphisser folket uten grunn. Men jeg vil også minne om at det blant de opprørske
aviser og bøker vil være flere enn en som blir arrangert av oss selv, i denne spesielle hensikt.
Men jeg vil også minne om at det blant de opprørske aviser og bøker vil være flere enn en
som blir arrangert av oss selv, i denne spesielle hensikt. Men de vil kun angripe de punkter i
vår politikk som vi har bestemt oss til å legge om. Ingen opplysninger vil nå offentligheten
uten å ha passert vår kontroll. Dette mål har vi allerede oppnådd ved det faktum at alle
nyheter blir mottatt av noen få byråer, hvor de sentraliseres fra alle jordens kanter. Når vi
får makten, vil disse byråer fullt og helt tilhøre oss, og vi vil bare offentliggjøre slike nyheter
som vi akter å tillate.
Hvis vi under de nåværende forhold har maktet å vinne kontroll over det fremmede samfunn
til en slik grad at dette ser på verdens-affæren gjennom briller, som vi farger og setter for
dets øyne, hvis det allerede nå ikke eksisterer noen hindring for vår adgang til
statshemmeligheter, som de dumme fremmede kaller dem, hvordan vil ikke vår stilling bli,
når vi offisielt erkjennes som verdens beherskere, i vår verdens-keiser?
La oss vende tilbake til pressens fremtid. Enhver som ønsker å bli forlegger, bibliotekar eller
typograf vil bli pålagt å skaffe seg et sertifikat og en lisens, som i tilfelle av ulydighet ville bli
inndratt. De kanaler menneskeheten finner sitt uttrykk gjennom, vil på denne måte overgis i
vår regjerings hender, og denne vil bruke dem som et oppdragende organ, og vil slik avholde
offentligheten fra å villedes med noen idealisering av «fremskritt» og «frisinn». Hvem iblant
oss vet ikke at denne fantastiske velsignelse er den rette vei til Utopia, hvorfra utgår anarki
og autoritetshat? Og det av den simple grunn at «fremskritt» eller rettere det frisinnede
fremskritts idé, ga folk forskjellige ideer om en befrielse uten at det ble satt mål eller grense.
Hver eneste en av dem løper etter et frihetsfantom, og tror at han kan gjøre hva han vil, det
vil si, han kommer i en tilstand av anarki i den opposisjon han reiser, bare for opposisjonens
skyld.
La oss nå diskutere pressen. Vi vil beskatte alle trykte skrifter som vi beskatter dagspressen,
dvs. ved hjelp av stempelavgift og garantibeløp. Men skatter på bøker under 300 sider skal
gjøres dobbelt. Disse korte bøkene setter vi i klasse med flyveblader for å redusere
tidsskriftenes antall, da de sistnevnte utgjør den trykte gift i dens farligste form. Disse
forholdsregler vil også gjøre de fleste offentliggjorte arbeider så lange at publikum omtrent
ikke vil lese dem, aller mest på grunn av den høye pris. Selv vil vi derimot utgi billige arbeider
for å oppdra og lede den offentlige mening i den av oss ønskede retning. Beskatningen vil
redusere produksjonen av tidsfordrivslitteratur uten mål og mening, og det at de er
ansvarlige for loven, vil gi oss makten over forfatterne. Ingen som måtte ha lyst til å angripe
oss, vil finne noen forlegger.

Før noe arbeid blir trykket, må forlegger eller trykkeri inngi andragende om tillatelse til å
offentliggjøre det. Slik må vi på forhånd få rede på ethvert komplott mot oss, og det setter
oss i stand til å slå det ned ved å komme de intrigerende i forkjøpet og offentliggjøre en
forklaring.
Litteratur og journalistikk er de to hovedfaktorer blant de oppdragende krefter. Av denne
grunn vil vår regjering kjøpe opp de fleste tidsskrifter. På denne måten kan vi nøytralisere
den private presses slette innflytelse, og oppnå en enorm innflytelse på menneskenes sinn.
For hver ti private tidsskrifter vi vil tillate offentliggjør vi tretti av våre egne, og så videre i
samme målestokk.
Men publikum må ikke få den minste anelse om disse forholdsregler, og derfor må alle våre
tidsskrifter tilsynelatende være av innbyrdes motsatte meninger og oppfatninger, som gir
tiltro, og viser et beroligende ytre til våre intetanende fiender, som vil falle i vår felle og
uskadeliggjøres.
Forrest i rekkene vil vi sette den offisielle pressen. Den vil alltid være på vakt for våre
interesser, og derfor vil dens innflytelse på den offentlige mening være forholdsvis
ubetydelig. I annen rekke kommer den halv-offisielle pressen, hvis plikt det blir å tiltrekke de
likegyldige og lunkne. I tredje rekke vil vi sette den presse som vi vil gi utseende av å være
opposisjonens, og som i ett organ rent uttalt vil synes å være direkte motstandere. Våre
virkelige fiender kan ikke unnlate å betro seg til denne opposisjonen, og vi får se alle deres
kort.
Alle våre dagsaviser vil støtte forskjellige partier, aristokratiske, republikanske,
revolusjonære, og til og med anarkistiske, allikevel naturligvis kun så lenge forfatningene
varer. Disse aviser vil liksom den indiske guddom Vishnu, ha hundre hender, og hver av dem
vil føle den offentlige menings puls.
Når pulsen går hurtig, vil disse hender bøye denne mening mot vår sak, fordi et nervøst
subjekt lar seg lede, og villig gir seg inn under alle slags innflytelser.
Hvis noen snakkemaskiner tror at de gjengir sine parti-avisers meninger, vil de i virkeligheten
bare gjenta vår mening, eller i alle fall de meninger vi vil ha fremmet. Om de tror de følger
sine partiorganer, vil de i virkeligheten bare følge det flagg vi vinker på dem med. For å
oppnå at vår dagspresse kan utføre dette programmet, og på en overbevisende måte støtte
de forskjellige partier, må vi organisere pressen med den største omhu.
Under navn av den Sentrale Presse-Kommisjon vil vi organisere litterære møter, der våre
agenter ubemerket kan gi signaler og løsninger. Ved diskusjon og motsigelse av vår politikk –
naturligvis overflatisk, uten å røre kjernen, vil våre organer gå til skinnangrep med de
offisielle aviser for å gi oss et påskudd til å definere våre planer med større tydelighet enn vi
kunne i de midlertidige erklæringer. Dette gjøres naturligvis kun når vi kan ha fordel av det.
Denne presseopposisjon vil også tjene til å holde folket i den tro at ordets frihet fremdeles
eksisterer. Vi vil gi våre folk anledning til å vise hvordan opposisjonen fremsetter
meningsløse angrep på oss, fordi den ikke er i stand til å finne noen virkelig grunn til angrep
på vår politikk. Slike forholdsregler som vil unngå offentlighetens oppmerksomhet, vil være
det beste middel til å lede den offentlige mening, og til å øke tiltroen til vår regjering.

Takket være disse forholdsregler, vil vi bli i stand til å opphisse eller berolige den offentlige
mening angående politiske spørsmål, når som helst det blir nødvendig. Vi vil kunne overtale
dem eller forvirre dem ved å trykke sanne eller falske nyheter, kjensgjerninger eller
dementier, alt ettersom det passer for oss. De underretninger vi offentliggjør, vil avhenge av
hvordan publikum på et bestemt tidspunkt tar imot denne typen nyheter. Og vi vil alltid
omhyggelig undersøke grunnen før vi trår ut på den.
De restriksjoner som vi i henhold til hva før er sagt vil pålegge private trykkeforetak, vil sette
oss i stand til med absolutt sikkerhet å kunne knuse alle motstandere, da disse ikke vil kunne
skaffe seg presseorganer til å gi sine meninger fullt uttrykk. Vi kommer ikke engang til å
behøve noen inngående påvisning av uholdbarheten i deres erklæringer.
Prøveballonger som kastes ut fra vår presses tredje rekke vil, om det trengs, den
halvoffisielle presse bestemt ta avstand fra.
I den franske journalistikk gis det allerede et frimurersystem for løsninger og signaler. Alle
presseorganer er bundet av gjensidige profesjonelle hemmeligheter, liksom oldtidens
orakler. Ikke en av dens medlemmer vil forråde sitt kjennskap til hemmeligheten, hvis det
ikke blir utstedt ordre om at hemmeligheten skal gjøres offentlig. Ingen enkelt utgiver våger
å forråde den hemmeligheten han er betrodd, av den grunn at ikke en av dem kan komme
inn i den litterære verden uten å være brennmerket av en eller annen lyssky handling
tidligere i livet. Han ville bare behøve å vise det minste tegn på ulydighet, og brennmerket
ville øyeblikkelig avdekkes. Så lenge disse brennmerker kun kjennes av noen få, virker
journalistens anseelse tiltrekkende på hele landets offentlige mening. Folket følger og
beundrer ham.
Våre planer må absolutt også utstrekkes til provinsene. Det er av største betydning for oss å
skape slike ideer og meninger som vi til enhver tid kan kaste frem i hovedstaden ved å
fremstille dem som provinsenes naturlige synsmåte.
Naturligvis ville verken kilden eller grunnårsakene forandres – den ville nemlig være oss.
Det er absolutt påkrevd at flere byer – før vi tar makten – under tiden skal ha vist seg å stå
under landdistriktenes innflytelse – det vil si at de skal kjenne til majoritetens mening, som vi
har fabrikkert. Det er nødvendig for oss at hovedstedene i det kritiske psykologiske øyeblikk
ikke skal få tid til å diskutere de etablerte fakta, men bare akseptere dem, simpelthen fordi
de er vedtatt av provinsenes majoritet.
Når vi når fram til det nye «regime»s periode – det vil si til overgangsstadiet før vår
suverenitet – må vi ikke tillate pressen å offentliggjøre en eneste beretning om forbrytelser;
folket skal holdes i den tro at vårt styre er så tilfredsstillende at selv forbrytelsene er
avskaffet.
Når det forekommer tilfeller av forbrytelser, må de forbli ukjente for alle andre enn for
ofrene og tilfeldige vitner, ingen andre må få vite noe.

Trangen til det daglige brød vil tvinge de fremmede til å holde munn og forbli våre ydmyke
tjenere. De av de fremmede, som vi måtte anvende i vår presse, vil under ordre fra oss
diskutere kjensgjerninger, som vi ikke hensiktsmessig kan omtale i våre offisielle organer. Og

mens så alle slags diskusjoner og disputer er i full gang, vil vi vedta de lover vi trenger, og
meddele dem til offentlig som fullbyrdede kjensgjerninger.
Ingen vil våge å forlange at det som er avgjort skal omgjøres, særlig da vi vil late som vår
hensikt er å hjelpe fremskrittet. Så vil pressen oppta publikums oppmerksomhet med nye
forslag. (Dere vet at vi har lært opp hopen til å søke nye sensasjoner.) Tomhjernede politiske
eventyrere vil skynde seg å diskutere de nye problemer, slike folk som selv nå ikke forstår
hva de selv snakker om. Politiske problemer er ikke ment å kunne forstås av det allmenne
folk, de kan kun, slik jeg før har påpekt, fattes av herskere som har styrt i århundrer. Av alt
dette fremgår det at hvis vi noensinne tar hensyn til den offentlige mening, så skjer det for å
lette arbeidet for vårt eget maskineri. Det vil også ses at vi søker bifall til mange spørsmål
ikke ved handling, men ved ord. Vi forsikrer uavlatelig om at vi i alle våre forholdsregler ledes
av håpet om og sikkerheten for at vi tjener til allmennhetens beste.
For å holde altfor urolige hoder fra å diskutere politikk, gir vi dem andre problemer å løse,
nemlig handels- og forretningsproblemer. Angående slike spørsmål må de gjerne bli så
opphisset som de bare lyster. Massene vil kun innvilge i å holde seg fra det de tror er
politiske foretakender hvis vi kan gi dem noe annet å more seg med, nemlig handelen, og
innbille dem at den også er et politisk spørsmål. Selv oppmuntrer vi massene til å ta del i
politikken for å sikre oss deres støtte i vår kamp mot de fremmede regjeringer.
For å holde dem fra at de selv oppdager nye linjer i politikken, vil vi også holde dem opptatt
med andre ting, fornøyelser, idrett og spill, tidsfordriv av alle slags, lidenskaper, vertshus
osv.
Vi vil snart begynne å avertere i pressen, og innby til konkurranser i alle slags foretakender,
som kunst, sport osv. Disse nye foretakender vil absolutt lede offentlighetens tanker bort fra
spørsmål hvor vi ville ha hopen imot oss. Ettersom folket litt etter litt vil tape venen til
selvstendig tenkning, vil de hyle med oss av den enkle grunn at vi vil være den eneste
bestanddel av samfunnet som kan fremsette nye tankeretninger. Våre linjer vil vi fremme
ved å bruke som våre redskaper bare slike personer som ingen kan ane er i forbindelse med
oss. Rollen som frisinnet idealist vil være definitivt avskaffet når vår regjering blir anerkjent.
Inntil da gjør den oss store tjenester. Derfor vil vi søke å lede offentlighetens interesser hen
på all verdens fantastiske teorier, som skal se fremskrittsvennlige eller frisinnede ut. Det var
oss som med fullkomment hell fordreide hodene på de tomhjernede fremmede ved våre
teorier om fremskritt henimot

sosialismen. Det finnes ikke blant de fremmede som måtte være klarsynte nok til å innse at
det over alt bak ordet «fremskritt» ligger skjult en avvikelse fra sannheten, unntatt der ordet
brukes om materielle eller vitenskapelige oppdagelser. For det er bare en sann lære, og den
er at det ikke er rom for «fremskrittet». Som en falsk idé tjener «fremskrittet» kun til å skjule
sannheten for at ingen andre skal kjenne sannheten enn vi selv, Guds Utvalgte Folk, som Han
har valgt til sannhetens vokter.
Når vi kommer til makten, vil våre talere diskutere de store problemer som har skaket
verden i dens grunnvoll for til slutt å bringe menneskeheten inn under vårt velsignelsesrike
styre.
Hvem vil da ane at alle disse problemer ble stilt opp av oss i overensstemmelse med en
politisk plan, som ingen har forstått gjennom alle århundrer?

Når vi innsetter oss selv til jordens herrer, vil vi ikke tåle noen annen religion enn vår egen,
nemlig en religion som anerkjenner Gud alene, og til hvem vår skjebne er bundet ved Hans
utvelgelse, og av hvem hele verdens skjebne er avgjort.
Av denne grunn må vi utslette alle trosbekjennelser. Hvis det foreløpige resultat av en slik
fremgangsmåte blir at det skapes en mengde ateister, så vil dette ikke komme i veien for vår
hensikt, men det vil virke som et eksempel for kommende slekter, som vil lytte til vår lære,
Moselæren, som med sine resolutte og vel gjennomtenkte læresetninger påla oss plikten å
legge alle nasjoner for våre føtter.
Ved å gjøre dette vil vi legge vekten på Moses' budskaps mystiske sannheter, hvorpå, kan vi
si, dets oppdragende kraft beror.
Deretter vil vi ved alle mulige anledninger offentliggjøre artikler med sammenlikninger
mellom vårt velsignelsesrike styre og fortiden. Den fredens og lykksalighetens tid som da vil
komme, til tross for at den er fremkommet av århundrers uro og kamp, vil også tjene til å
fremheve vårt nye styres velsignelser. De feil som de fremmede begikk i sin administrasjon,
skal av oss bli påvist i de grelleste farger. Vi vil skape en slik motvilje mot det gamle styre at
nasjonene skal foretrekke å leve i fredelig slaveri, fremfor den høyt priste frihet, som bare
pinte dem grusomt og stjal fra dem selv den menneskelige tilværelses kilde, og hvortil de
kun ble tilskyndet av en skare eventyrere, som ikke visste hva de gjorde. Unødige
regjeringsskifter, hvortil vi har oppmuntret de fremmede, og hvorved deres
samfunnsbygging er blitt underminert, vil til den tid ha plaget nasjonene slik at de vil tåle hva
det skal være av oss heller enn å gå tilbake til det kaos de har gjennomgått. Vi vil særlig lede
oppmerksomheten hen på de fremmede regjeringers historiske mistak, hvorved de i så
mange hundreår pinte menneskeheten i sin mangel på forståelse av alt det som angår
menneskelivets sanne velferd, og i sin søken etter fantastiske planer for samfunnets trivsel.
For de fremmede har ikke bemerket at deres planer så langt fra å forbedre forholdet
menneskene imellom, tvert imot har gjort dette verre. Og dette forhold er menneskelivets
dypeste grunnlag. Den største kraft i våre forholdsregler og våre prinsipper vil ligge i det at vi
vil forklare dem som står mest i lysende motsetning til den før herskende samfunnsordning.

Våre filosofer vil klargjøre de fremmede religioners mangler, men ingen vil noen sinne kunne
bedømme vår religion fra dens sanne synspunkt, uten våre egne, som aldri vil våge å avsløre
dens mysterier.
I de såkalte ledende kulturland har vi satt i omløp en vanvittig skitten og motbydelig
litteratur. For en kort tid etter at vårt herredømme er anerkjent, vil vi fremdeles oppmuntre
denne for at den enda klarere skal vise kontrasten med de læresetninger vi vil fremsette fra
vår opphøyde stilling. Våre lærde, som ble utdannet i den hensikt å lede de fremmede, skal
holde taler, utarbeide planer, kaste ut tanker og skrive artikler, hvorved vi vil påvirke
menneskenes sinn, og bøye dem mot den kunnskap og de ideer som vil passe oss.
Når vi en gang har oppnådd makten ved en rekke statskupp, som vi arrangerer på en slik
måte at de foregår samtidig i alle land, og umiddelbart etter at de respektive regjeringer
offisielt er erklært ute av stand til å mestre hopen, – dette vil ta lang tid, kanskje hundre år –
vil vi gjøre alt for å hindre sammensvergelser mot oss. For å oppnå dette vil vi uten nåde
drepe alle som griper til våpen mot vår makt.
Opprettelsen av nye hemmelige selskaper vil også kunne straffes med døden, men de
hemmelige selskaper som nå eksisterer, og som vi kjenner som tjener og har tjent våre mål,
vil vi oppløse, og sende dens medlemmer i landflyktighet til jordens fjerneste områder. Slik
vil vi handle med alle fremmede frimurere, som har fått vite mer enn vi liker. Frimurere, som
vi av en eller annen grunn benåder, skal vi vite å holde i stadig frykt for landflyktighet. Vi vil
vedta en lov som fordømmer alle medlemmer av forhenværende hemmelige selskaper til
landflyktighet fra Europa, hvor vi skal ha vårt styres hovedsete.
Vår regjerings avgjørelser skal være endelige, og ingen skal ha rett til å gå til noen annen
instans. For å få kuet alle de fremmede foreninger, hvor vi så dypt har innplantet
uenighetens og den protestantiske religions lære, kan vi komme til å bruke jernharde midler.
Slik fremgangsmåte vil overbevise folkene om at vi ikke vil tåle noe inngrep i vår makt. Vi må
ikke ta hensyn til de tallrike ofre som må gå til grunne for at fremtidig trivsel kan sikres.
Å sikre folkets trivsel, selv med ofringen av mange enkelte individer, er en plikt for den
regjering som har det klart for seg at betingelsen for dens tilværelse ikke alene ligger i de
privilegier den nyter, men også i utøvelsen av dens plikter.
Hovedbetingelsen for dens stabilitet ligger i å styrke dens makts anseelse, og denne
anseelsen kan kun oppnås ved majestetisk og uhyggelig makt, som viser at den er ukrenkelig,
og omgitt av en mystisk kraft, for eksempel at den er salvet av Gud.
Slik har, helt til den siste tid, det russiske despoti vært vår eneste farlige fiende, hvis vi ikke
regner med den Hellige Stol. Husk at folket ikke rørte et hår på Sullas hode, skjønt Italia lå
badet i blod som Sulla utløste. Sulla ble ved sin karakterstyrke pøbelens Gud, og hans
fryktløse tilbakekomst til Italia gjorde ham uangripelig. Pøbelen vil aldri skade den som
hypnotiserer mengden ved sitt mot og karakterstyrke.
Inntil den tid da vi overtar makten, vil vi søke å skape og opprette nye frimurerlosjer i alle
verdens deler. Inne i disse losjene vil vi lokke alle dem som kan bli eller allerede er kjent å
være fylt av allmennånd. Disse losjer vil da bli våre sikreste opplysningsbyråer, samtidig med
at de er propaganda-sentrer.

Vi vil sentralisere alle disse losjer under ett styre, som bare vi vet om, og som skal bestå av
våre lærde. De skal allikevel ha sitt eget representantskap, for at det virkelige styret kan
holdes skjult. Og dette styret vil alene ha rett til å avgjøre hvem som skal tillates å tale, og å
sette opp dagsordenen. I disse losjer vil vi binde alle sosialistiske og revolusjonære
samfunnsklasser i en bunt. De hemmeligste politiske planer vil være kjent av oss, og deres
utførelse vil skje under vår ledelse så snart den er utformet.
Nesten alle medlemmer av det internasjonale og hemmelige politi vil være medlemmer av
våre losjer.
Politiet vil kunne yte oss uvurderlige tjenester, da det kan legge slør over våre foretakender,
og finne opp rimelige forklaringer for misnøye blant massene og også straffe dem som ikke
vil bøye seg.
De fleste som går inn i hemmelige selskaper er eventyrere, som vil frem i verden på en eller
annen måte og ikke har alvor i sinnet.
Med slike er det lett for oss å komme til rette og vi vil la dem sette vårt maskineri i gang.
Hvis hele verden blir urolig, vil det bare bety at det var nødvendig for oss å forurolige den litt
for å rokke litt ved dens soliditet. Hvis det opprettes sammensvergelser blant oss, vil det
bare bety at en av våre beste folk står i spissen for dem. Det er bare naturlig at vi blir de
eneste ledere av frimurer-foretakender. Vi er jo de eneste som kan lede dem. Vi kjenner
hver eneste handlings endelige hensikt, mens de fremmede er uvitende om de fleste ting
som angår frimurervesenet, og ikke kan se de nærmeste følger av det de gjør.
De tenker i alminnelighet bare på øyeblikkets nærliggende fordeler, og er fornøyd når deres
stolthet stilles tilfreds ved oppfyllelse av deres hensikt, og de ser ikke at den opprinnelige
tanke ikke var deres egen, men inngitt dem av oss.
De fremmede blir frimurere av pur nysgjerrighet, eller i håp om å få sin del av de fordeler det
medfører, og noen av dem bare for å bli i stand til å diskutere sine egne idiotiske ideer for et
publikum.
De fremmede er alltid på utkikk etter hellets og bifallets sinnsbevegelser; dem får de da også
i rikelig monn av oss. Derfor lar vi dem ha hell med seg for at vi kan gjøre bruk av dem som,
besatt av selvtilfreds stolthet uten å merke det, suger opp våre ideer, i overbevisningen om
sin egen ufeilbarlighet, sikre på at det bare er dem som har ideer, og at de ikke lar seg
influere av andre.
Dere har ingen anelse om hvor lett det er å bringe selv den klokeste blant de fremmede til
en latterlig tilstand av naivitet ved å appellere til hans forfengelighet og hvor lett det på den
annen side er å bryte ned hans mot ved den minste motstand eller bare ved å holde opp
med å gi ham bifall, og således bringe ham i en tilstand av servil underkastelse med løfter om
nytt hell. Likesom vi jøder forakter hellet og kun ivrer etter å se våre planer virkeliggjorte,
elsker de fremmede hellet og oppgir gjerne alle sine planer for å oppnå medgang. Dette
trekk i de fremmedes karakter gjør det mye lettere for oss å gjøre hva vi vil med dem. De
som ser ut som tigre, er så dumme som får, og deres hoder er fulle av tomhet.
Vi vil la dem ri sitt drømmeritt på det håpløse håps hest, det håp at de skal kunne utslette
den menneskelige individualitet med symbolske ideer om samhold. De har ennå ikke forstått

og de vil aldri komme til å forstå at denne ville drøm er tvert imot naturens dypeste
grunnlov, den som fra verdens begynnelse skapte et vesen forskjellig fra alle andre, for at
han skulle eie individualitet.
Viser ikke den kjennesgjerning, at vi har kunnet få de fremmede til å oppta en så feilaktig
idé, med slående klarhet, hvor trangsynt deres oppfatning av menneskelivet er i forhold til
vår? I dette ligger vårt største håp om seier. Hvor langsynte våre vise var i fordums tid da de
fortalte oss at vi for å oppnå et virkelig stort mål ikke må betenke oss på noe slags middel,
heller ikke telle de ofre som går til grunne, for at saken kan bli fremmet. Vi har aldri tellet
våre ofre av de fremmede bestes sæd, og skjønt vi har oppofret mange av våre egne, så har
vi dog allerede gitt vårt folk en slik stilling i verden som det aldri drømte om at vi kunne
oppnå. Forholdsvis få ofre på vår side har bevart oss fra ødeleggelsen. Alle må uunngåelig
engang dø. Det er bedre å fremskynde døden for dem som hindrer oss, enn for dem som
hjelper vår sak. Vi avliver frimurere på en slik måte at ingen utenfor broderskapet aner det –
ikke engang ofrene selv har noen mistanke på forhånd. De dør alle sammen, når det er
nødvendig, tilsynelatende en naturlig død. Broderskapet tør ikke gjøre innvendinger, enda
de kjenner faktum.
Ved slike midler har vi hugget over selve roten til en mulig protest mot våre ordrer, når det
gjelder frimurerne selv. VI prediker frisinn til de fremmede, men holder vårt eget folk i
absolutt avhengighet.
Under vår innflytelse blir de fremmedes lover adlydt så lite som mulig. Deres lovers anseelse
er blitt underminert av frisinnede ideer, som vi har fremsatt iblant dem. De viktigste
spørsmål, både politiske og moralske, blir avgjort ved domstolene på den måte som vi
bestemmer. De fremmede dommere ser de forskjellige saker i det lys hvori vi finner for godt
å fremstille dem. Dette oppnår vi ved våre agenter og ved folk, som tilsynelatende ikke har
noe med oss å gjøre, ved presseopinion og lignende midler – selv senatorer og andre
høytstående embedsmenn følger blindt våre råd.
De fremmedes hjerne, som er av rent dyrisk natur, er ute av stand til å analysere og iaktta,
og slett ikke å forutse til hvilken utvikling en sak kan føre, hvis den fremsettes i et bestemt
lys.
Det er nettopp i denne forskjell mellom de fremmedes og våre åndelige evner vi ser tegnet
på vår utvelgelse av Gud og vår overmenneskenatur, når den sammenlignes med de
fremmedes bestialske og instinktive tenkning. De ser bare kjensgjerninger, men forutser
dem ikke, de kan ikke oppfinne noe uten kanskje på det rent materielle område. Av alt dette
fremgår det klart at naturen selv har bestemt oss til å regjere verden. Når den tid kommer,
da dette skal skje åpenlyst, er øyeblikket inne til å vise vårt styres velsignelser, og vi skal
endre alle lover. Våre lover skal bli korte, klare og konsise, så de ikke skal trenge fortolkning,
og alle skal kunne dem utenat. Deres viktigste innhold vil være at det kreves lydighet mot
alle autoriteter, og denne respekt for myndigheten vil bli utviklet til en meget høy grad. Så vil
alt maktmisbruk opphøre, fordi alle vil være ansvarlige overfor en øverste makt, nemlig
suverenens. Maktmisbruk av andre enn suverenen vil bli så strengt straffet at alle lyster i den
retning vil forsvinne.
Vi vil omhyggelig bevokte hvert eneste skritt vårt administrasjonsvesen tar, for av dette
vesen avhenger statsmaskineriets funksjoner; for hvis administrasjonen firer kravene, vil

uorden oppstå overalt. Ikke en eneste ulovlig handling eller misbruk av makt vil skje
ustraffet.
Alle forsøk på å skjule noe, og alle tilfeller av egenrådige pliktforsømmelse blant de
administrative embedsmenn vil opphøre, når de får se hvordan vi straffer de første tilfeller.
Vår makts opphøydhet vil forlange at de straffene vi utmåler skal svare dertil, dvs. de må bli
svært strenge, selv når det gjelder det svakeste forsøk på å forringe vår myndighets anseelse
for personlig vinnings skyld. Den som lider for sitt feiltrinn vil, selv om han lider for hardt,
være som en soldat som dør på administrasjonens slagmark for vår makt skyld og for våre
prinsipper og våre lover som ikke tillater noen avvikelse fra den offentlige vei av egen
interesse, selv ikke for dem som styrer statsvognen. For eksempel vil våre dommere vite at
hvis de viser mildhet, bryter de den rettferdighetens lov, som er gitt for å utmåle en umild
straff over folk som begår forbrytelser, og ikke for å gi dommerne anledning til å vise sitt
hjertelag. Denne utmerkede egenskap bør kun vises i privatlivet, og ikke i en dommers
offentlige opptreden, som har innflytelse på grunnlaget for menneskehetens oppdragelse.
Jurister vil ikke gjøre tjeneste ved domstolene etter at de har fylt 55 år av følgende grunner:
1) Fordi gamle menn holder sterkere fast ved forutinntatte ideer, og har vanskeligere for å
lystre nye ordre.
2) Fordi en slik regel vil sette oss i stand til stadige skifter innen etaten, som derfor vil føle
vårt påtrykk. En mann som ønsker å beholde sin post, må adlyde oss blindt. I alminnelighet
vil våre dommere bli valgt blant folk som forstår å straffe og å anvende lovene, og som ikke
fortaper seg i frisinnede drømmer, som kunne skade regjeringens oppdragelsesplan, som de
fremmedes nåværende dommere gjør.
Vårt system med skifte av embetsmenn vil også hjelpe til å slå ned enhver art av
sammenslutning de måtte ville seg imellom, og slik vil de arbeide utelukkende i vår
regjerings interesse av hvem deres skjebne avhenger. Den oppvoksende slekt av dommere
skal oppdras slik at de instinktivt vil forhindre enhver handling som kunne skade det
eksisterende forhold undersåttene imellom.
Nå er de fremmedes dommere overbærende mot alle slags forbrytere, fordi de ikke besitter
den korrekte oppfatning av sin plikt, og av den simple grunn at herskerne, når de innsetter
dommere, ikke innprenter dem deres plikt.
De fremmedes herskere gjør seg ikke den umake, når de utnevner menn til viktige poster, å
forklare for dem embetets betydning og grunnen til dets opprettelse. De handler som
dyrene, når disse sender sine unger ut på rov. Således faller de fremmedes regjeringer fra
hverandre mellom hendene på sine egne administratorer. Vi vil dra ut enda en lære av
resultatene av det system de fremmede har brukt, og bruke moralen til vårt styres
oppbygning.
Vi vil utrydde alle frisinnede tendenser fra alle betydelige propaganda-institusjoner under
vår regjering, hvorav våre fremtidige undersåtters oppdragelse kan komme til å være
avhengig. Disse viktige poster vil utelukkende være forbeholdt dem som av oss spesielt er
utdannet for administrasjonen.

Hvis noen skulle bemerke at det faller vel dyrt for regjeringen å ha en så lav aldersgrense for
embetsmennene, vil jeg kun svare at for det første vil vi forsøke å skaffe slike embedsmenn
privat beskjeftigelse til erstatning for deres embeter, og for det andre at vi kommer til å råde
over hele verdens gullbeholdning, slik at utgiftene ikke vil spille noen rolle.
Vårt enevelde vil bli konsekvent i alle sine handlinger, derfor vil alle avgjørelser, truffet av
våre høyeste myndigheter, bli respektert og ubetinget adlydt. Vi vil overse all mukking og
misnøye og straffe alle tegn på misnøye så strengt at folk vil betenke seg på slikt en annen
gang.
Vi vil oppheve appellretten, og kun bruke den til vår egen fordel; grunnen er den at vi ikke
må tillate at folket får den idé at våre dommere kan ta feil i sine avgjørelser.
I tilfelle av at en dom virkelig trenger fornyet overveielse, vil vi øyeblikkelig avsette
vedkommende dommer og tildele ham offentlig straff for å forhindre en gjentakelse.
Jeg gjentar hva jeg har sagt, nemlig at et av våre hovedprinsipper må bli å bevokte de
administrerende embedsmenn, og dette hovedsakelig for å tilfredsstille nasjonen, fordi
denne har sin fulle rett til å forlange at en god regjering skal holde gode embedsmenn.
Vår regjering vil komme til å inngi en patriarkalsk tillit til herskerens person. Vår nasjon og
våre undersåtter vil se opp til ham som til en far, som passer på å skaffe dem alt det de
trenger, holder øye med alle deres handlinger og anordner så vel forholdet undersåttene
imellom, som deres forhold til regjeringen. Slik vil ærefrykten for herskeren trenge så dypt
inn i nasjonen at denne ikke vil kunne eksistere uten ham, og vil tilslutt anerkjenne ham som
sin suverene enehersker.
Folkets dype ærefrykt for ham vil nærme seg tilbedelse, især da de er overbevist om at hans
embedsmenn blindt utfører hans ordrer, og at han alene hersker over dem. De vil glede seg
over å se oss regulere vårt liv som om vi var foreldre, som ivret etter å oppdra sine barn til
en sterk plikttro og lydighetsfølelse.
Med hensyn til vår hemmelige politikk, så er alle nasjoner barn, og deres herskere ikke
mindre. Som dere selv kan se, baserer jeg vårt despoti på rett og plikt. Regjeringens rett, den
å forlange at folket skal gjøre sin plikt, er i seg selv en plikt for den hersker som er sine
undersåtters far. Maktens rett er gitt til ham, for at han skal lede menneskeheten i den
retning som er oss anvist av naturens lov, det vil si henimot lydighet.
Hver eneste skapning i verden er under lydighetens lov, de står, om ikke under noe
menneske, så under omstendighetenes nødvendighet, eller bundet av sin egen natur, i hvert
fall under noe som er sterkere enn dem selv. La oss derfor være mektige for den felles saks
skyld.
Vi må uten betenkning ofre slike individer som har forbrutt seg mot den eksisterende
ordning, fordi løsningen av det store oppdragelsesproblem ligger i en skremmende straff.
På den dag da Israels Konge på sitt hellige hode setter den krone som bys ham av hele
Europa, blir han verdens patriark.
Antallet av ofre som må lide for vår konge, vil aldri nå opp til det antall ofre som har lidd for
de fremmedes herskere i deres streben etter storhet og i deres innbyrdes kappestrid.

Vår hersker vil være i stadig forbindelse med folket, han vil tale fra tribunene, og hans taler
vil straks bli meddelt hele jordens befolkning.

I den hensikt å knuse alle andre samlede foretak enn våre egne, vil vi tilintetgjøre
samarbeidet i dets begynnerstadium – det vil si, vi vil omordne universitetene og anlegge
dem etter våre egne planer.
Universitetenes rektorer og professorer vil bli særlig forberedt ved hjelp av detaljerte
hemmelige aksjonsprogrammer, hvori de blir instruert, og fra hvilke de ikke ustraffet vil
kunne avvike. De vil bli utnevnt etter omhyggelig valg, og absolutt avhengige av regjeringen.
Vi vil fra alle læreplaner utslette sivil rett og alle politiske emner. Bare noen enkelte innvidde
vil bli valgt til å undervises i disse vitenskaper, hvis de viser fremragende evner i den retning.
Universitetene skal ikke mere få lov til å slippe ut i verden grønne ungdommer, fulle av ideer
om forfatningsreformer, som om det var komedier eller tragedier, eller som bryr seg med
politiske spørsmål som selv deres fedre ikke forsto noe av.
Litt uriktig kjennskap til politikk blant folkets masser er en kilde til utopiske ideer, og gjør
dem til dårlige undersåtter. Dette kan dere selv se av de fremmedes undervisningssystem. Vi
måtte innføre alle disse prinsipper i deres undervisningssystem, for at vi med hell kunne
ødelegge deres samfunnsbygging, som vi har gjort det. Når vi får makten, vil vi fra alle
undervisningsprogrammer utelukke alle emner som kan fordreie ungdommens hode, og vil
gjøre dem til lydige barn, som elsker sin hersker, og i hans person anerkjenne fredens og det
offentlige vels faste støtte.
Istedenfor klassikerne og oldtidens historie, som inneholder flere dårlige enn gode
eksempler, vil vi innføre studiet av fremtidens problemer. Vi vil utslette fra menneskenes
sinn erindringen om de svunne tider, som kunne være ubehagelige for oss, og kun tillate
dem å minnes de fremmede regjeringers feil utmalt i de grelleste farger. Emner som angår
det praktiske livs krav, samfunnsorganisasjon og forholdet menneskene imellom – og
foredrag mot slette, egenkjærlige eksempler som er smittsomme og gjør ondt – og alle
emner av lignende instinktiv natur vil stå øverst på våre undervisningsplaner. Disse planer vil
utarbeides særskilt for de enkelte kaster og klasser, hvis særlige undervisning vil bli holdt
strengt atskilt.
Det er av den største betydning å fremheve dette spesielle system. Hver klasse vil måtte bli
undervist for seg, alt etter stilling og arbeide. Et tilfeldig geni har alltid kunnet og vil alltid
kunne bryte seg gjennom frem til en høyere kaste, men det er ikke hensiktsmessig, av
hensyn til et slikt enkelt isolert tilfelle å blande sammen de forskjellige kasters oppdragelse,
og slippe menn frem i de høyere rangklasser, som bare vil oppta plassene for dem som er
født til å utfylle dem. Dere vet selv hvor skjebnesvangert det var for de fremmede, da de ga
etter for den absolutt idiotiske idé å oppheve forskjellen mellom samfunnets klasser. For at
suverenen skal kunne vinne en sikker plass i sine undersåtters hjerter er det nødvendig at
folket under hans regjering, både på skolene og offentlig blir belært om hans virksomhets
betydning og hans foretagenders velsignelser.

Vi vil oppheve all privat undervisning. I feriene vil elever og deres foreldre ha rett til å møtes
i «kollegiene» som om disse var klubber. Ved slike møter vil professorene holde foredrag,
såkalte frie foredrag om spørsmål vedrørende individenes forhold til hverandre, om lover, og

om de misforståelser som vanligvis fremkommer ved en feilaktig oppfatning av menneske-
hetens sosiale stilling, og endelig vil de tale om nye filosofiske tanker som ennå ikke er

åpenbart for verden. Disse teorier vil vi gjøre til trosgrunnsetninger, og bruke dem som trinn
til vår tro.
Når jeg har gått gjennom hele programmet med dere, og når vi har diskutert alle våre planer
for nåtid og fremtid, vil jeg gi dere planer til denne nye filosofiske teori. Vi vet av århundrers
erfaring at menneskene lever og ledes av ideer, og at disse ideer innpodes dem gjennom
oppdragelsen, som kan gis med samme resultat til alle tiders mennesker, men naturligvis
med forskjellige midler. Ved systematisk undervisning vil vi ta oss av hva det måtte være
igjen av den tenkingens uavhengighet som vi før har gjort bruk av for våre egne måls skyld.
Vi har allerede etablert et system til å undertvinge menneskenes sinn, ved den såkalte
anskuelsesundervisning (undervisning ved selvsyn), som antas å gjøre de fremmede
udugelige til selvstendig tenkning, så de som umælende dyr vil avvente en tankes
anskueliggjørelse, før de kan fatte den. En av våre beste menn i Frankrike, er Bouroy; han
har allerede innført det nye anskuelige undervisningssystem.

Jus gjør menneskene kalde, grusomme og påståelige; den fratar dem alle prinsipper og
tvinger dem inn i et livssyn som ikke er menneskelig, men bare juridisk. De blir vant til å se
på omstendighetene utelukkende fra et forsvarsstandpunkt, ikke på dette forsvars virkning
på det allment beste.
En jurist avslår aldri å forsvare en sak. Han prøver for enhver pris å oppnå frifinnelse ved alle
jussens små spissfindigheter, og ved disse midler demoraliserer han retten.
Derfor vil vi innskrenke juristens arbeidsområde, og vil sette advokater og sakførere i klasse
med administrative embedsmenn. Advokatene skal, likeså lite som dommerne, ha lov til
privatsamtaler med sine klienter, vil kun få sine rettssaker gjennom domstolenes formidling,
vil studere dem bare av dokumenter og innberetninger, og vil forsvare sine klienter etter at
disse er avhørt i retten av anklageren, og basere sitt forsvar på hva som således er
fremkommet. Deres salær skal være en fast sum, uten hensyn til om forsvaret har hatt hell
med seg eller ikke. De vil da være simple berettere i rettferdighetens tjeneste, og danne en
motvekt mot anklageren, som vil være en innberetter i den offentlige anklagemyndighetens
tjeneste.
På denne måten vil alle rettssaker forkortes betydelig. Derved får vi også et ærlig, upartisk
forsvar, som ikke vil føres for materiell vinnings skyld, men etter forsvarerens personlige
overbevisning. Dette vil også sette en stopper for all bestikkelse eller korrupsjon, som nå kan
finne sted i enkelte lands rettssaler.
Vi har omhyggelig nedsatt geistlighetens anseelse i de fremmede nasjoners øyne, og har
derved skadet dens misjon, som i høy grad kunne ha vært i veien for oss.
Geistlighetens innflytelse over nasjonene blir mindre dag for dag.

I vår tid hersker religionsfrihet overalt, og den tid er nær, da kristendommen vil falle
fullstendig fra hverandre. Det vil falle oss enda lettere å gjøre ende på de andre religioner,
men det er ennå for tidlig å behandle dette punkt.
Vi vil innskrenke geistligheten og dens undervisning til en så liten ting i livet, og gjøre dens
innflytelse så lite likt av folket at det den lærer, vil ha den motsatte virkning av hva den
engang hadde.
Når den tid kommer, da vi helt og holdent styrter pavedømmet, vil en ukjent hånd som
peker mot Vatikanet, gi angrepssignalet. Når hopen i raseri kaster seg over Vatikanet, skal vi
stå der som dettes beskyttere for å stanse blodsutgytelse. Derved vil vi kunne trenge inn i
selve pavedømmets kjerne, og ingen makt på jorden skal få oss ut igjen, før paveveldets siste
rester er ødelagt. Israels Konge skal være universets pave, den Internasjonale Kirkes Patriark.
Men før vi har fullført denne ungdommens gjen-oppdragelse ved hjelp av foreløpige
religioner først, og senere ved våre egne midler, vil vi ikke åpent angripe de eksisterende
religionssamfunn, men bare bekjempe dem med kritikk, som har sådd og vil fortsette å så
uenighetens sæd iblant dem.
I sin alminnelighet kan vi si at vår presse vil angripe regjeringer, religiøse og andre
institusjoner blant de fremmede ved hjelp av alle slags «samvittighetsløse» artikler, for å
bryte ned deres anseelse til en slik grad, som det kun kan gjøres av vårt kloke folk.
Vår regjering vil ligne den hinduistiske Gud Vishnu. Hver av våre hundre hender vil holde en
av samfunnsmaskineriets springfjærer.
Vi skal vite alt, uten hjelp fra det offisielle politi, som vi således har korrumpert for de
fremmede at det nå kun hindrer regjeringene fra å få øye på de virkelige kjensgjerninger.
Vårt program vil lede en tredjedel av hopen til å holde vakt over resten av ren pliktfølelse og
av prinsippet om frivillig regjeringstjeneste.
Da vil det ikke ansees som uhederlig å være spion, det vil tvert imot synes rosverdig. På den
annen side vil de som gir falske meddelelser, bli strengt straffet for å hindre misbruk av
retten til å gi innberetninger.
Våre agenter vil bli valgt både fra de høyere og lavere klasser; de vil bli tatt blant
administratorer, redaktører, boktrykkere, bokhandlere, kontorister, arbeidere, kusker,
tjenere og så videre. Denne politistyrke vil ikke ha noen uavhengig handlefrihet, og ikke ha
rett til å foreta noe skritt på egen hånd, derfor vil dette maktløse politis hele plikt bestå i å
være vitner og inngi rapporter. Disse rapporter vil bli kontrollert, og arrestasjoner vil
avhenge av en gruppe ansvarlige politiinspektører. De virkelige arrestasjoner vil bli foretatt
av «gendarmer» og bypolitiet. I tilfelle av etterlatenhet med å innberette politiske
forgåelser, skal den person som burde ha avgitt rapport om dette, anklages og straffes for
overlagt hemmeligholdelse av forbrytelse, hvis det kan bevises at han er skyldig i slik
fordølgelse. På samme måte må våre brødre gå frem nå for tiden, idet de nemlig på eget
initiativ må inngi rapport til vedkommende myndigheter om alle frafall og alle
fremgangsmåter som er mot våre lover. Således vil det under vår Verdensregjering bli alle
våre undersåtters plikt å tjene sin konge ved å handle som nettopp beskrevet.

En organisasjon som den her beskrevne vil utrydde alle maktmisbruk og forskjellige former
for bestikkelse og korrupsjon – den vil i virkeligheten utrydde alle ideer som har besmittet de
fremmedes offentlige liv – ved hjelp av våre teorier om overmenneske-rettigheter.
Hvordan kunne vi fullbyrde vår hensikt å skape uorden i de fremmedes administrative
institusjoner om vi ikke hadde brukt slike midler?
Blant de viktigste midler til å rive ned deres institusjoner nevner jeg bruken av agenter som
er i en slik stilling at de, ved sin egen nedbrytende virksomhet, kan smitte andre ved å
åpenbare og utvikle sine egne korrupte tendenser, så som misbruk av makt og en fri bruk av
bestikkelser.

Når tiden er inne for oss til å ta særlige politiforholdsregler, ved å sette det nåværende
russiske «Okhrana» system i verk (den farligste gift for en stats anseelse) vil vi arrangere
skinnoppløp og opptøyer blant pøbelen, eller ved hjelp av gode talere oppvigle den til å vise
langvarig misnøye. Disse våre talere vil finne fullt opp av folk som sympatiserer med dem, og
derved får vi et påskudd til husundersøkelse og til å sette folk under særlig oppsyn ved hjelp
av våre tjenere i de fremmedes politistyrker.
Da de fleste deltakere i sammensvergelser drives av sin lyst til den slags fornøyelser og av
snakketrang, vil vi ikke røre ved dem, før vi ser at de går til handling, og vi vil nøye oss med å
innføre blant dem et så å si rapporterende element. VI må huske på at en makt taper i
anseelse hver gang den oppdager en offentlig sammensvergelse rettet mot den selv. I en slik
avsløring ligger det en innrømmelse av svakhet og, hva som er enda verre, en innrømmelse
av at den selv har tatt feil. Det må være bekjent at vi har brutt ned aktelse for de regjerende
fremmede ved hjelp av en hel del private snikmord, utført av våre folk, vår hjords blinde får,
som lett kan ledes til å utføre forbrytelser, når de bare er av politisk natur.
Vi vil tvinge de regjerende til å innrømme sin egen svakhet ved åpent å innføre særlige
politiforholdsregler, «Okhrana», og derved angripe sin egen anseelse.
Vår hersker vil bli beskyttet av den aller hemmeligste vakt, da vi aldri vil tillate noen å tro at
det kunne tenkes en sammensvergelse mot vår suveren, som han ikke personlig kunne
knuse, og som han skulle være nødt til å gjemme seg for. Hvis vi ville tillate en slik tanke å
vinne rom, som den har vunnet innpass hos de fremmede, ville vi dermed underskrive
dødsdommen – om ikke over vår suveren, så dog over hans dynasti.
Ved nøyaktig iakttakelse av ytre former vil vår hersker kun bruke sin makt til statens vel, men
aldri til egen fordel eller til dynastiets.
Ved at han strengt holder seg til et slikt dekorum, vil hans makt bli æret og beskyttet av hans
undersåtter selv. De vil tilbe herskerens makt, vel vitende at til hans makt er statens vel
uløselig knyttet, fordi den offentlige ro avhenger av den.
Åpent å holde vakt over kongen er det samme som å innrømme at hans makt er svak. Vår
hersker vil alltid være midt iblant sitt folk, og vil tilsynelatende være omringet av en
nysgjerrig skare av menn og kvinner, som alltid tilfeldigvis inntar de nærmeste rekker
omkring ham, og således holder pøbelen tilbake i den hensikt å opprettholde orden bare for
ordens skyld. Dette eksempel vil lære andre å utvise selvbeherskelse. I tilfelle av at en som

har noe å be om, forsøker å trenge seg frem for å overlevere sitt bønnskrift, vil de forreste
rekker ta bønnskriftet fra ham, og overlevere det til herskeren, slik at alle får vite at alle
bønnskrifter når frem til monarken, og at han selv avgjør alle saker. For å kunne eksistere,
må en makt innta en slik stilling at folket kan si seg imellom: «Hvis bare kongen visste det»,
eller «Når kongen får vite det».
Den mystikk som omgir suverenens person, forsvinner i det øyeblikk man får se politi på vakt
omkring ham. Når det anvendes en slik makt kan hvilken som helst snikmorder som viser seg
litt modig, så han innbiller seg han er sterkere enn politiet, bare passe på det rette øyeblikk
og gjøre et angrep på vedkommende høye person.
Vi prediker ikke denne lære for de fremmede, og resultatene er klare nok, dere vet alle hva
åpent vakthold har ført til.
Vår regjering vil arrestere slike personer som den med større eller mindre rett mistenker for
politiske forbrytelser. Det er ikke hensiktsmessig å la noen mistenkelig person unnslippe av
frykt for å dømme noen feilaktig.
Vi vil sannelig ikke vise skånsel mot slike forbrytere. I visse unntakstilfeller kan det muligens
tenkes at det tas hensyn til formildende omstendigheter, når det dreier seg om alminnelige
kriminalforbrytelser, men det kan ikke være noen unnskyldning for politiske forbrytelser, det
vil si for at personer blir innviklet i politikk, den ingen annen enn herskeren forstår seg på. Og
ikke engang alle herskere er i stand til å forstå sann politikk.

Vi vil forby de enkelte å la seg innvikle i politikk, men på den annen side vil vi oppmuntre alle
slags rapporter og andragender, som fremlegges til regjeringens overveielse, planer eller
forslag til forbedringer i folkets og samfunnets liv. Ved denne forholdsregel vil vi få rede på
både vårt styres feiltakelser og våre undersåtters idealer. Vi vil gi svar på disse forslag enten
ved å akseptere dem, eller ved en fornuftig imøtegåelse, som beviser at de umulig kan
utføres eller er basert på en kortsynt oppfatning av sakene.
Oppvigling er ikke annet enn en hund som bjeffer mot en elefant. I et styre som
samfunnsmessig er vel organisert, men hvis politistyrke er mindre vel organisert, bjeffer
hunden mot elefanten uten å forstå dennes styrke. Elefanten behøver kun å vise sin styrke
en eneste ettertrykkelig gang, og hunden stanser bjeffingen og begynner isteden å logre
med halen så snart den ser det store dyret.
For å berøve den politiske forbryter hans helteglorie vil vi sette ham i rekke med andre
forbrytere, på samme fot som tyver, mordere og andre avskyvekkende ugjerningsmenn. Da
vil allmenheten se politiske forbrytelser i samme lys som den ser alminnelige forbrytelser, og
brennmerker begge med samme avsky.
Vi har gjort vårt beste for å avholde de fremmede fra å bruke denne fremgangsmåten
overfor politiske forbrytere. For å oppnå dette mål har vi benyttet oss av pressen, offentlige
talere, og klokt utspekulerte lærebøker i historie, og inngitt dem den tanke at en politisk
morder er en martyr, fordi han døde for en idé, for menneskehetens vel. En slik reklame
økte tallet på frisinnede, og fylte rekken av våre agenter med tusener av fremmede.

I dag vil jeg behandle vårt finansprogram, som jeg har gjemt til slutt, fordi det er det
vanskeligste spørsmålet, og danner slutningsparagrafen i våre planer. Før jeg diskuterer
dette punkt, vil jeg minne om hva jeg før har berørt, nemlig at hele vår politikk er avhengig
av tall.
Når vi tar makten, vil vår enevoldsregjering i sin egen interesse unngå å pålegge de brede lag
høyere skatter, og vil alltid holde seg for øye sin rolle som faderlig beskytter.
Men da regjeringens organisasjon vil kreve veldige summer, blir det desto mere påkrevet å
skaffe tilveie de nødvendige pengemidler til å opprettholde den. Derfor må vi omhyggelig
utrede dette spørsmål, og se til at skattebyrden blir rettferdig fordelt.
Det er lett å ordne det slik at vår enehersker i henhold til et fantastisk krav som vi gir skinn
av å være lovlig, blir eier av all eiendom i staten. Da vil han kunne reise de pengesummer
som trengs til å regulere landets pengeomsetning.
Herav følger at den beste måte å møte regjeringens utgifter på, er ved hjelp av en stigende
eiendomsskatt. Således vil skattene bli betalt, uten at folket hverken undertrykkes eller
ruineres, og utligningen vil avhenge av hver enkelt eiendoms verdi.
De rike må lære å forstå at det er deres plikt å overlevere et overskudd av sin rikdom til
regjeringen, fordi regjeringen garanterer dem sikker besittelse av deres øvrige eiendeler, og
gir dem rett til å tjene penger ved ærlige midler. Jeg sier ærlige, fordi eiendomskontrollen vil
utelukke røveri med unnskyldning i loven.
Denne samfunnsreform må stå blant de fornemste poster på vårt program, da den er den
viktigste garanti for freden, og ikke tåler noen utsettelse.
Beskatning av de fattige er grunnen til alle revolusjoner, og er alltid i høy grad skadelig for
regjeringen, da denne, mens den prøver på å få penger fra de fattige, går glipp av sjansen til
å ta dem fra de rike.
Formuesskatten vil nedsette rikdomsforøkelsen i private hender, hvor vi nå med full hensikt
har sørget for at pengene opphopes, for å danne en motvekt mot de fremmede regjeringer
og deres finanser.
Stigende beskatning utlignet forholdsvis etter den enkelte formue vil skaffe meget større
statsinntekter enn det nåværende skattesystem med samme skattøre for alle. Dette
systemet er for øyeblikket (1901) av vesentlig betydning for oss, da det skaper misnøye blant
de fremmede.6
Vår herskers makt vil hovedsakelig bero på at han vil være en garanti for maktens likevekt og
for verdensfredens varighet, og for å oppnå en slik varig fred vil kapitalkreftene måtte ut
med en del av sine rikdommer for å sikre regjeringen i dens foretagender.
Regjeringsutgiftene må betales av dem som kan ha best råd til det, og fra hvem man kan få
penger.

6
) Legg merke til at dette foredrag ble holdt i 1901!

En slik fremgangsmåte vil stanse de fattiges hat til de rike, i hvem de vil lære å se
regjeringens finansielle støtte og fredens og det allmenne vels faste bolverk. For de fattigere
klasser vil forstå at de rike skaffer midlene til de samfunnets fordeler de nyter godt av.
For at de intelligente klasser, det vil si skatteyterne, ikke altfor mye skal beklage seg over det
nye beskatningssystem, vil vi forsyne dem med detaljerte regnskaper, som viser hvorledes
deres penger er anvendt, unntatt naturligvis summer som går til monarken personlig eller til
administrasjonen.
Kongen vil ikke ha noen personlig eiendom, da alt i staten vil tilhøre ham, for, hvis kongen
kunne ha privat eiendom, ville det se ut som om det hele ikke virkelig var hans.
Kongens slektninger – unntatt tronarvingen – som også vil få sitt underhold av staten, vil
måtte tjene som embetsmenn, eller også arbeide for å beholde sin rett til å besitte eiendom.
Deres kongelige blod vil ikke berettige dem til å leve på statens bekostning.
Det vil bli stigende stempelavgift på alle salg og kjøp så vel som arveavgift. Alle transaksjoner

uten stempler vil bli ulovlige, og den forrige eier vil måtte betale prosenter av avgifts-
summen til staten fra salgsdatoen.

Alle overdragelsespapirer må innleveres til de lokale skattemyndigheter, med oppgivelse av
navn og tilnavn både på den forrige og den nye eier, samt begges boliger.
En slik fremgangsmåte vil bli pålagt for alle transaksjoner over et visst beløp, nemlig over hva
som trenges til det daglige livs utgifter. Salg av livsfornødenheter vil kun kreve et alminnelig
fastsatt avgiftsstempel. Bare beregn hvor mye større statsinntekter en slik beskatning vil gi,
enn det system de fremmedes regjeringer nå anvender.
Staten vil måtte holde som reserve et visst kapitalfond, og i tilfelle av at skatteinntekten
overgår denne sum, vil den overflødige inntekt bli satt i omløp igjen, og anvendt til å
organisere forskjellige offentlige arbeider.
Direktoratet over disse arbeider vil høre under et regjeringsdepartement, og slik vil de
arbeidende klassers interesser bli nøye forbundet med regjeringens og selvherskerens. En
del av dette overskudd vil også bli anvendt til premier for oppfinnelser, og til produksjon.
Det er en vesentlig sak, at kontantbeholdningen ikke må få lov til å ligge unyttig i statens
bank utover de summer som er avsatt for et eller annet særlig formål. Kontanter eksisterer
for å settes i omløp, og en opphopning av penger har alltid en skjebnesvanger innflytelse på
statens affærer, siden penger virker som olje i statens maskineri, og hvis oljen får lov til å
ligge og tykne, går maskineriet i stå.
Det at verdipapirer nå er trådt istedenfor en stor del av kontantbeholdningene, har fremkalt
nettopp en slik opphopning. Følgene av dette synes soleklare nok.
Vi vil også opprette et revisjonsdepartement, som skal sette kongen i stand til når som helst
å få full oversikt over statens inntekter og utgifter. Alle rapporter skal holdes fullt a jour,
unntatt for den løpende og den forutgående måned.
Den eneste som ikke kan ha noen interesse av å bestjele statsbanken, vil være statens
overhode. Av denne grunn vil hans kontroll stanse enhver mulighet for lekkasje og
unødvendige utgifter. Seremonielle hoff-fester som kun opptar herskerens tid, vil bli oppgitt

for å gi ham tid til å røkte sitt regjeringsverv. Under vårt styre vil herskeren ikke være omgitt
av hoffolk, som lyder hans vink for pomps og prakts skyld, og kun tenker på sine egne
affærer, mens de skyver statens tarv og trivsel til side.
Alle de økonomiske kriser, som vi så behendig har anordnet i de fremmedes land, ble utført
ved å trekke kontanter ut av omløp. Store formuer opphopes, og regjeringen står uten
penger, som den derfor må be om som statslån, nettopp av de store kapitalister. Disse lån
tynger regjeringene, hvis hender blir bundet av all denne gjeld, som krever store renter.
En konsentrasjon av all produksjon i kapitalistenes hender har utsugd folkets produserende
evne, og dermed statens rikdom.
For øyeblikket kan kontantbeholdningen ikke tilfredsstille de arbeidende klassers behov,
fordi det ikke er nok til alle.
Pengeutstedelsen må holdes i takt med befolkningens tilvekst, og barn må beregnes å bruke
penger fra den første dag de ser lyset. En revisjon av kontantbeholdningen fra tid til annen
er av vital betydning for hele verden.
Jeg tror dere vet, at gullmyntfoten har vært til ødeleggelse for alle de stater som har antatt
den, fordi gullpengene ikke kunne tilfredsstille befolkningens behov, så mye mer som vi har
sørget for å opphope gullet og holde det tilbake fra sirkulasjonen.
Vår regjerings pengevesen vil bli basert på landets arbeidsevne, og pengene skal være av
papir eller tre.
Vi vil utstede tilstrekkelig mange penger for hver undersått, med tillegg for hver fødsel, og
fradrag for hvert dødsfall.
For at det ikke skal finne sted noen forsinkelse med betalingen av regjeringsomkostninger,
skal herskeren selv utstede ordre om hvorledes slike summer skal utbetales, og slik vil den
begunstigelse som enkelte ministerier viser overfor særskilte departementer, bortfalle.
Regnskapene for statens inntekter og utgifter må holdes sammen, slik at de til enhver tid kan
sammenlignes.
De planer som vi vil legge og utføre for å reformere de fremmedes finansielle institusjoner,
vil bli satt i verk på en slik måte at de fremmede ikke merker dem. Vi vil påpeke
nødvendigheten av reformer, på grunn av den uorden som hersker i de fremmede staters
finanser. Vi vil vise dem at den første grunn til det dårlige finansstell ligger i at de begynner
hvert finansår med et omtrentlig utkast til et budsjett, hvis beløp stiger fra år til år av
følgende grunn: Det årlige budsjett tøyes med stor vanskelighet ut, så det varer til utgangen
av det første halvår. Så oppsettes et nytt, revidert budsjett, som skaffer penger – i
alminnelighet til tre måneder til; deretter bevilges et tilleggsbudsjett. Årets budsjett baseres
på det foregående års totalutgifter, derfor er det en overskridelse hvert år på omtrent 50
prosent av den nominelle sum, og det årlige budsjett blir tredoblet på ti år. Takket være en
slik fremgangsmåte, som tåltes av de fremmedes skjødesløse regjeringer, er deres reserver
nå uttømt. Da så lånene utløp, tømte de sine statsbanker, og kom på falittens rand.

Dere vil enkelt forstå at en slik ledelse av finansvesenet, som vi fikk de fremmede til å nøye
seg med, ikke kan brukes av vår regjering.
Hvert nytt lån beviser regjeringens svakhet og dens sviktende evne til å forstå sine egne
rettigheter. Hvert lån henger som et Damoklessverd over hodene på de herskere, som
istedenfor å skaffe seg penger direkte fra nasjonen ved hjelp av midlertidig beskatning,
kommer til våre bankiere med hatten i hånden.
Utenlandske lån er som igler, som ikke kan skilles fra regjeringslegemet, før de faller av av
seg selv, eller før regjeringen får ristet dem av seg. Men de fremmede regjeringer har ingen
som helst trangt til å riste dem av. Tvert imot øker de lånenes antall, og derfor er en slik stat
dømt til å dø av det blodtap den forvolder seg selv. For hva annet enn en igle er et
utenlandsk lån? Et lån er utstedelsen av regjeringspapirer, som medfører en forpliktelse til å
betale renter, som utgjør en viss prosent av det samlede beløp. Hvis et lån er på 5 prosent,
vil regjeringen om 20 år unødig ha betalt beløpet to ganger, og om 60 år tre ganger, mens
lånet fremdeles forblir en ubetalt gjeld.
Av denne beregning fremgår det klart at slike lån, under de nåværende beskatningssystem
(1901) berøver den fattige skatteyter hans siste øre for å betale renter til de fremmede
kapitalister, av hvem staten har lånt pengene, istedenfor å skaffe de nødvendige penger fra
nasjonen selv, rentefritt i form av beskatning.
Så lenge lånene var innenlandske, flyttet de fremmede bare pengene fra de fattiges lommer
til de rikes; men etter at vi bestakk de nødvendige personer til å sette utenlandske lån
istedenfor innenlandske, strømmer alle de fremmedes rikdom inn i våre pengeskap, og de
fremmede er begynt å betale oss hva som i virkeligheten ikke er annet enn en tributt.
Ved sin skjødesløse statsmannsudyktighet, eller deres uvitenhet i finansielle spørsmål, har
de fremmede monarker satt sine folk i gjeld til våre banker, så de aldri kan få obligasjonene
avbetalt. Dere kan forstå hvilke anstrengelser det har kostet oss å bringe i stand en slik
tingenes tilstand.
Under vårt styre vil vi passe vel på at pengeopphopning ikke skal finne sted, og derfor vil vi
ikke ha noen statslån, uten 1 prosents statspapirer, for at rentebetaling ikke skal utsette
landet for å utsuges av igler.
Retten til å utstede verdipapirer vil utelukkende bli gitt til kommersielle selskaper. Disse vil
ikke ha noen vanskeligheter med å betale prosenter av sine inntekter, fordi de låner penger
til forretningsforetagender, men regjeringen kan ikke skaffe seg utbytte med lånte penger
fordi den kun låner penger for å gi ut hva den har lånt.
Aksjer vil også kjøpes av staten, som således blir kreditor – istedenfor debitor og
tributbetaler som den nå er. Slike forholdsregler vil sette en stopper for all dovenskap og
lathet, som var bra nok så lenge de fremmede var uavhengige, men som vi ikke ønsker å se
under vårt styre.
Hvor tomme de rent dyriske hjerner hos de fremmede er, fremgår tydelig nok av den
kjensgjerning, at de, da de lånte penger av oss mot renter, ikke innså at enhver sum således
lånt, samt rentene av den måtte bli å betale ut av landets egne hjelpekilder. Det ville ha vært
enklere, om de hadde tatt penger fra sine egne undersåtter, uten renter, straks. Dette

beviser vårt geni, og at vårt folk er utvalgt av Gud. Vi har behandlet lånespørsmålet så
behendig at vi endog har fått de fremmede til å tro de har fordel av det.
Våre beregnede budsjetter, som vi vil fremlegge når den tid kommer, og som vil være
utarbeidet etter århundrers erfaring, og som vi har hatt under betenkning mens de
fremmede regjerte, vil være forskjellige fra de fremmedes, fordi de vil være klart forståelige,
og vil bevise for verden, hvor velsignelsesrike våre nye planer skal bli. Disse planer vil gjøre
en ende på slike misbruk som den som gjorde oss til herrer over de fremmede, og som ikke
kan tillates å eksistere under vårt styre. Vi vil arrangere vårt budsjettsystem slik at ikke en,
fra kongen til den minste kontorist, ubemerket skal kunne tilvenne seg den minste
pengesum til annet formål enn det der pengene fra først av bestemt.
Uten en klar, fast plan er det umulig å regjere. Selv riddere og helter går til grunne når de går
frem uten å vite hvor de går, og når de begynner sin ferd uten å skaffe seg det de trenger til
den.
De fremmedes suverener, hvem vi med hell fikk til å oppgi sine regjeringsplikter ved hjelp av
representasjon og underholdning, pomp og annet tidsfordriv, var ikke annet enn skjermbrett
som skjulte våre intriger.
Innberetninger fra de fremmede embedsmenn, som ble utsendt istedenfor suverenen, for å
utføre hans offentlige plikter, ble skrevet for dem av våre agenter. Ved alle leiligheter
behaget disse innberetninger suverenenes kortsynte forståelse, ledsaget som de var av
forskjellige planer til fremtidige besparelser. «Hvorledes kunne de økonomisere ved nye
skatter?» kunne de ha spurt, men de spurte ikke, de som leste våre innberetninger.
Dere vet selv hvilket finansielt kaos de fremmede har skaffet seg ved sin egen etterlatenhet;
de ender i bankerott til tross for undersåttenes harde arbeide.

Jeg vil nå utdype hva jeg omtalte i mitt foredrag ved vårt forrige møte, og gi en detaljert
forklaring av innenlandske lån. Men jeg vil ikke videre gå inn på de utenlandske lån, da de
allerede har fylt våre sikkerhetskjellere med de fremmedes gull, og dessuten fordi vår
Verdensregjering ikke vil ha noen utenfor staten å låne penger av.
Vi benyttet oss av administrasjonens korrupsjon og de fremmede monarkers etterlatenhet til
å skaffe oss to og tre ganger de summer vi lånte til deres regjeringer, og som de i
virkeligheten ikke trengte. Hvem kunne gjøre det samme med oss? Derfor vil jeg kun gå inn
på spørsmålet om innenlandske lån.
Når regjeringen bekjentgjør at et slikt lån skal utstedes, åpner regjeringen tegningen til
obligasjonene. For at disse papirer skal være tilgjengelige for alle, lyder de på meget små
summer. De som først tegner får obligasjonene under pari. Dagen etter settes prisen opp,
for å lede folk til å tro, at alle er ivrige etter å få fatt på dem.
I løpet av et par dager er statskassens kilder full av penger for lånet, som blir overtegnet.
(Hvorfor fortsetter man med å ta imot penger for et lån som allerede er overtegnet?) Det er
tydelig tegnet betydelig mere enn den sum regjeringen ba om, og heri ligger den hele effekt
– allmenheten stoler tydeligvis på sin regjering.