22. oktober 2019.
Herland-rapport : Åtte år etter at Muammar Gaddafi ble drept i Libya, er nasjonen fortsatt i kaos. Før 2011 varLibya Afrikas rikeste velferdsstat.
Militærkuppet i 2011 kastet Libya inn i sitt nåværende kaos av krigsherrer som styrte landet med massive grusomheter gjort mot sivile, som vi flere ganger har skrevet om i The Herland Report.
Listen over fordeler for innbyggerne i Libya da Muammar Gaddafi styrte er lang. De fleste vestlige vet nå at Libya ble Afrikas rikeste stat , med sosial velferd jevnt fordelt på den libyske befolkningen. Dette var før NATO bestemte seg for å tvinge Muammar Gaddafi fra makten i et av de mest beryktede militærkuppene i moderne historie.
Vi vil se nærmere på Libya under Gaddafi i analysen av hva slags leder hans sønn, Saif al-Islam Gaddafi kan være, da han nå går inn i politikken og ønsker forsoning i Libya.
Vestlige styrker og EU engasjerer seg fortsatt massivt for å formidle fred i landet fra utsiden, men europeiske land er ikke i stand til å gjøre det uten å lytte til den demokratiske stemmen til det libyske folket og de libyske stammene.
Libya var Afrikas rikeste velferdsstat under Gaddafi
Som folk flest vet, hadde Libya fred i mer enn 40 år. Gaddafi var en liberal tilhenger av kvinners rettigheter, og kvinner deltok i militærstyrkene og ble blant annet oppfordret til å utdanne seg. Mange libyere minner nå om gratis helsetjenester for alle og gratis utdanning for både menn og kvinner.
Gaddafis liberale syn på kvinner ble sterkt misfornøyd av grupper tilknyttet Salafi-ideologien, samt de senere al-Qaida-fraksjonene som NATO senere stolte på for å kontrollere Gaddafi .
RELATERTE ARTIKLER:
- Uoppnåelig drøm om frihet for Libya, uten vestlig innblanding.
- Memorandum on Libya: Fabrikasjoner mot staten – Saif al-Islam Gaddafi.
- Skremmende militsregel i Libya etter NATO-angrep 2011. En analyse.
- Gaddafi-kone, Safia Farkash og datter, Aisha Gaddafi fremdeles under reiseforbud, kontoer ble lukket.
Retten til gratis utdanning ble sikret for både kvinner og menn, og retten til å søke utdanning i utlandet hvis Libya ikke ga de rette institusjonene, ble også betalt av staten Libya .
Dette gjaldt også kvinner , og Gaddafi var fortsatt imot Al Qaida ekstremistiske syn på kvinner, som han uttalte var in-islamsk.
Som et annet eksempel, ville den gjennomsnittlige libyeren motta det som tilsvarer rundt 50.000 amerikanske dollar i støtte fra staten når de starter som nygifte, for å hjelpe med å starte en familie; lån ble gitt til borgere med 0% rente.
Videre ble det kraftig subsidiert å kjøpe bil; bilprisene var langt lavere enn i Europa, og praktisk talt alle familier hadde råd til en bil. Brød, bensin og annet essensielt ble også sterkt subsidiert.
Det var ikke noe som heter strømregning i Libya; strøm ble subsidiert av staten og gratis for innbyggerne. Staten subsidierte prisen på biler kjøpt av private parter med 50%.
Sentralbanken var helt og helt uavhengig, uten lån fra IMF, Verdensbanken eller andre vestlige institusjoner.
Peter Hoekstra gir en god redegjørelse for dette i sin bok med tittelen Architects of Disaster: The Destruction of Libya.
Libya hadde Afrikas lengste gjennomsnittlige forventede levealder ved 78 år , og en spedbarnsdødelighet så lav som 20 av 1000 fødsler.
Landet hadde ingen utenlandsk gjeld fra 2011, mens Egyptens utenlandsgjeld i forhold til BNP var så høy som 72%. 7% av befolkningen levde under fattigdomsgrensen fra 2011, i motsetning til Algerie med 22% og Egypt med 20%.
En undersøkelse sa at så mange som 82% av libyerne kunne lese og skrive, sammenlignet med 52% leseferdighet i Marokko og 69% i Algerie. I følge CIA World Factbook var den nasjonale leseferdigheten så høy som 94%.
Landet hadde vasket hendene rene for Lockerbie-skandalen og åpnet det en gang lukkede landet mot Vesten. Det var Saif al-Islam, Gaddafis sønn, som var medvirkende til å løse Lockerbie-saken der betydelig utbetaling ble utbetalt til ofrenes familier.
LES OGSÅ:
- Media lyver om Libya War: Sarkozy, Gaddafi og eksil-libyernes rolle.
- Libya Militia fengsler holder tusen ulovlig # Saadi Gaddafi.
- Det nye Libya, retur av en Gaddafi? Hanne Herland, WND.
Det var også under Saif al-Islam Gaddafis ledelse at militæret ble redusert, atomvåpenprogrammet ble eliminert i samarbeid med amerikanerne og økonomien ble privatisert for å varme opp til Vesten og sette en stopper for deres fiendtlige forhold . Flere vestlige oljeselskaper investerte i Libya
Gaddafi var Al Qaidas verste fiende
Før 2011 jobbet Libya tett med CIA og vestlig etterretning for å ta kontroll over sunnimuslimske terrorgrupper i regionen som al-Qaida. Lawrence Wright gir en god redegjørelse for dette i The Looming Tower: Al-Qaida and the Road to 9/11.
Gaddafi var kjent for å være al-Qaidas erkefiende ; de hadde forsøkt å ta livet av ham ved flere anledninger. (1)
Gjennom sitt samarbeid skapte USA og Libya stabilitet i regionen og kontrollerte flyktningestrømmen til Europa, som var et stort tema på den tiden. Gaddafi hadde en avtale med Italia om å ta kontroll over de ulovlige aktivitetene som i stor grad ble ledet av gjenger av menneskesmuglere.
Muammar Gaddafi ledet imidlertid en stat med en sterk sentralisert organisasjon. Han var kjent for å fengsle folk uten tiltale eller rettssak, støtte geriljabevegelser og lede et komplekst land med forskjellige afrikanske etniske minoriteter som historisk hadde vært i hverandres hals.
Til tross for å slå ned på militante opposisjonister, var Gaddafi også i stand til å holde fred og opprettholde orden i over førti år i den sosialistiske staten. Han var for eksempel verge for mørkhudede libyere.
Som kjent består den multietniske staten Libya av en rekke etniske grupper i sør med mørk hud, og Gaddafi var åpenlyst kritisk da han uttalte seg mot de sterke rasistiske tendensene til mørkhudede individer i arabiske land.
I årene frem mot 2011 hadde Libya vært preget av en markant vilje til å forplikte seg til vekst og reform.
Noen hevder at endringene kom i kjølvannet av at Gaddafi var vitne til angrepet på Irak og hvordan Saddam Hussein ble brutalt myrdet. De sier at han forsto at tiden var inne for å endre taktikk med Vesten.
Foto: Reisetid, som viser Libya før 2011
Gaddafi var en sterk motstander av det som er kjent som vestlig imperialistisk politikk. I likhet med Abdel Nasser i Egypt hadde han liten forståelse av politiske partier og styrte på mange måter Libya sammen med militæradministrasjonen, og etterlot nasjonalforsamlingen i mange henseender uten reell makt.
Hillary Clintons krig
I 2007 mottok Muammar Gaddafi ros fra president George Bush for sin vilje til å forplikte seg til reformer. De to statslederne hadde gode forhold.
Condoleezza Rice berømmet Libya for landets aktive fremskritt for å bekjempe al-Qaida-terrorisme og dets sterke samarbeid med USA.
Libya varmet opp til Vesten og begynte å luke ut en rekke utfordringer som hadde skapt problemer i Libyas forhold til USA og andre nasjoner. Gaddafi hadde også markert seg som en sterk arabisk stemme som arbeidet aktivt mot sunni-islamsk al-Qaida og dens tilknyttede selskaper som ISIS eller IS.
Moralen var med andre ord bedre enn den hadde vært på en stund. En rekke menneskerettighetsrapporter fra den tiden siterer også den betydelige fremgangen Libya hadde gjort, blant dem en FN-analyse som var under forberedelse i februar 2011, hvor Libya fikk betydelig ros for måten landet ble ledet på, noe jeg kommer tilbake til senere .
Så kom det som Julian Assange kalte “Hillary Clintons krig” mot Libya, der Clinton og Frankrike forfulgte en vendetta mot Libya som hadde katastrofale konsekvenser.
Den franske filosofen som spilte en nøkkelrolle i oppkjøringen til krigen i Libya, Bernard Henri-Lévy, sier selv at det var president Sarkozys personlige ambisjon og mål å avsette Gaddafi og installere en ny regjering i Libya.
Dette fenomenet kan som sagt samlet illustrere et fragment av en av vår tids største skandaler:
vestlige medier er synkronisert med al-Qaida-tilknyttede og sunnimekstreme gruppers oppfatning av hvem som er “ond” og hvem som er “god” i Midt-Østen.
Våre medier gjenspeiler kronisk det islamistiske verdenssynet på drivkreftene i regionen.
Vi jobber mot de moderate, sekulære regjeringsmaktene i regionen og jobber sammen med de islamske ekstremistene. Dette er en av grunnene til at den libyske borgerkrigen ennå ikke er løst, ettersom islamistene ikke klarer å formidle fred i Libya.
Vestlige ledere ble ikke holdt ansvarlige for krigsforbrytelser
En rekke europeiske land gjennomfører nå uavhengige undersøkelser av NATOs involvering i Libya-krigen, 2011.
Målet er å avdekke om FNs resolusjon om å ta “ansvar for å beskytte sivile” var en unnskyldning for å sette i gang et militærkupp, eller om det kom fra et ekte ønske om å “beskytte befolkningen”. En befolkning som til dags dato har de fullstendig sviktet.
Rapporten fra det britiske underhuset kom til en ødeleggende konklusjon om den britiske deltakelsen i Libya-fiaskoen.
Den libyske krigen førte til at al-Qaida-tilknyttede grupper tok makten, og den dag i dag ligger landet i fullstendige ruiner.
Da Gaddafi-regimet falt, var det da al-Qaida-tilknyttede ledere som Libyan Islamic Fighting Group (1) sjef, Abdulhakim Belhadj – en mann med lang historie med bånd til terrorgrupper i Afghanistan, Libya og andre steder – som dannet kjernen til vestligstøttede libyske ledere som følger samme ideologi som al-Qaradawi, den åndelige lederen for det muslimske brorskapet.
I løpet av få år ble Belhadj angivelig en av Afrikas rikeste menn med en verdi på mer enn 19 milliarder dollar. Og i 2015 var Belhadj – John McCains gode venn – angivelig leder for ISIS i Libya.
Den vestlige og FN-støttede regjeringen i Tripoli er den dag i dag kontrollert av de samme drivkreftene.
Dette fenomenet kan generelt illustrere et fragment av en av vår tids største skandaler:
Vestlige medier er synkronisert med al-Qaida-tilknyttede og sunnimessige ekstremistgruppers oppfatning av hvem som er ”ond” og hvem som er “god” i Midt-Østen. Våre medier gjenspeiler kronisk det islamistiske verdenssynet på drivkreftene i regionen.
Vi jobber mot de moderate, sekulære regjeringsmaktene i regionen og jobber sammen med de islamske ekstremistene.
Vestlige observatører er fullstendig klar over at ISIS , al-Qaida, Salafi, takfiri og andre militante grupper tyranniserer lokalbefolkningen med angrep.
De voldtekter av både menn og kvinner, kidnapping av voksne og barn , utpressing og drap, ustoppede massakrer av krigsherrer.
Det er etnisk rensing av mørkhudede libyere som skjebnen til mange tawareks, og en rekke terrorhandlinger mot lokalbefolkningen, som alle deler det felles temaet at vestlige medier ikke nevner denne forferdelige situasjonen i Libya.
Vestlige støttede krigsherrer styrer nå Libya med ekstrem vold og nådeløse angrep på befolkningen.
For ikke å nevne massiv tyveri av libyske statsmidler og pågående ICC-korrupsjon – selve den internasjonale straffedomstolen som hovedsakelig søker å bringe afrikanere og serbere til sin domstol, men likevel beleilig aldri tiltales en eneste vestlig leder. Det er bemerkelsesverdig dødt stille om dette i de vanlige vestlige media.
Ingen ønsker å snakke om hva bombingen vår i Libya førte til. Hvis vi gjorde det, måtte våre politiske ledere ta ansvar for deres forbrytelser mot menneskeheten.
Dette vil sette europeerne i en ubehagelig posisjon og de ansvarlige politiske lederne fengslet av ICC, hvis medlemmer nylig har blitt involvert i skandaler om korrupsjon og underslag, forresten.
Men vi ønsker rett og slett ikke ubehaget, og håper at konsekvensene av Libya-krigen vil forsvinne stille, noe som ikke ser ut til å være tilfelle, men hvor stille de vanlige mediene forblir i saken.
Det er vanskelig å vurdere om det er bevisst ondt eller utelukkende inhabil. Sluttresultatet er i alle fall det samme.
For å illustrere poenget skrev den daværende norske utenriksministeren Jonas Gahr Store til og med en op-ed i The New York Times som forsvarte det muslimske brorskapet.
Han uttalte at den arabiske våren “verken var kontrollert av islamistiske grupper eller basert på islamistiske trender, men en mye mer pragmatisk bevegelse enn Vesten ser ut til å frykte … den vil ikke forberede grunnen for Al Qaida.”
Man kan lure på hvilken drømmeverden disse politikerne lever i, men uansett hvilket motiv det er, bør de kreves å være ansvarlige for sine egne handlinger og beslutninger når de har politiske posisjoner. Likevel er dette ikke tilfelle i Europa.
Begynnelsen på Libya-krigen
I 2011 ble libyere massakrert, titusenvis av sivile ble myrdet og urettferdigheter ble lidd av dusinet da landets regjering mistet kontrollen over Libyas offentlige sikkerhet som et resultat av at nasjonen ble angrepet.
Norge og Frankrike var aktivt involvert i begynnelsen av angrepet og kastet totalt 588 bomber mot landet, omtrent 15% av alle bombene ifølge det norske forsvarsdepartementet.
Norske jagerpiloter har siden bekreftet at 75% av de norske bombingene var det som er kjent som Strike Coordination and Reconnaissance (SCAR) -oppdrag , noe som betyr at det var opp til piloten å finne og bestemme hva han ønsket å bombe eller “traff det han trodde så ut som militære mål ”.
De måtte plukke ut mål på egenhånd og slippe bomber selv på urbane områder. De norske pilotene sa til NRK at de var klar over at opprørerne bombet og skjøt våpen inne i sivile bebodde områder, men ble ikke beordret til å hindre dem i å gjøre det.
Vestlige styrker inngikk allianser med Qatar, Saudi-Arabia og – senere skulle det vise seg – med al-Qaida-tilknyttede grupper i deres streben etter å erstatte lederen for Afrikas rikeste stat.
Krigen ble hyllet i avisene og al-Qaidas flagg ble snart sett vifte over Libyas domstoler og domstoler . Allerede så sent som tre år senere, i 2014, var den norske politiske ledelsen veldig fornøyd med Norges aktive militære engasjement . Det var rett og slett utrolig å lese. Ved siden av protesterte ingen.
Det norske utsalgsstedet, NRK Brennpunkt og professor Terje Tvedt, produserte NATOs krigsdokumentar “De gode bomber” hvor det ble påpekt at ved “humanitær bombing av Libya” “gikk vi fra dyp fred i Norge til strategisk bombing i Afrika i en spørsmål om dager ”.
På den tiden adresserte jeg også saken i Norges daværende største avis , samt en rekke andre skandinaviske utsalgssteder. Merk at den dumme tittelen “Tyrant fjernet tyrann” ikke var min, men valget av den uvitende redaktøren i avisen.
NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, en krigsforbryter?
La oss se nærmere på hvordan den libyske velferdsstaten var organisert og hva slags samfunn Norge og NATOs bombing og militærkupp i Libya effektivt ødela.
Med den nåværende lederen av Arbeiderpartiet som leder de norske angrepene på Libya, bidro Jonas Gahr Støre og NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, Norge veldig aktivt til å ødelegge Afrikas rikeste stat.
Ingen av dem har siden blitt tiltalt for Den internasjonale straffedomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten, som jeg i årevis har sterkt kritisert, og de har heller ikke på noen annen måte måttet ta ansvar for krigsforbrytelsene sine.
Når de faktiske forholdene blir avslørt, har de håpet at ingen fant ut om smertene og lidelsene i Libya som hittil har medført forferdelige overgrep og grusomheter begått mot sivilbefolkningen.
Libyan Note (1): The Free Dictionary definerer Libyan Islamic Fighting Group, Al-Jama'a al-Islamiyyah al-Muqatilah bi-Libya, som en libysk terroristgruppe organisert i 1995 og på linje med al-Qaida som søker å radikalisere Libya og har forsøkt å avvikle Gaddafi.
Sjekk også ut disse emnene på CNN eller FOX News . Andre kilder kan være New York Times , USA Today , Washington Post eller fra britisk vinkel, BBC , The Guardian , The Telegraph eller Financial Times.
Om forfatteren
Hanne Nabintu Herland er en historiker av religioner og bestselgende forfatter. Hun er grunnleggeren av The Herland Report Scandinavian nyhetsside, TV-kanal på YouTube og Podcasts som har millioner av lesere / seere hvert år. Dette er et flott sted å se intervjuer med ledende intellektuelle, tankeledere fra hele det politiske spekteret. Herlands siste bok, The Culture War. Hvordan Vesten mistet sin storhet , er tilgjengelig i USA og 60 land over hele verden. www.herlandreport.com
+ There are no comments
Add yours